3. DEL INNEHOLDER:
3.1 Livet er i blodet
3.2 Et bad for de Indre organer
3.3 Alvorlig advarsel
3.4 Nesten levende
3.5 Vi lever ikke av det vi spiser
3.6 Stille betraktninger
3.7 De fire smaks-egenskaper
3.8 Smak og se
at Herren er god (Salme 34,6)
3.9 Skuffende smak
(3.Mos. 17,11)
Hvis en menneskekropp blir presset som en sitron, vil det
utvinnes ikke mindre enn ca. 50 liter vann. I menneskekroppen er
7/10 væske.
Innholdet av mineraler i menneskekroppen er:
1) 80% natrium, 2) 4% kalsium, 3) 4% kalium, 4) 2-10%
magnesium. Dette er ikke alminnelig vann, men — sjøvann. Det
inneholder samme mengde salter som sjøvann. Både sjøvannet og
væskene i menneskekroppen inneholder de fire ovenfor nevnte
elementer.
Ved uforstandig levesett kan det skje forandringer i åreveggene
som fører til forkalkning. Det begynner med hevelse i bindevevet.
Praktiseres en regulær og systematisk faste, hindres dette.
Ved første stadium kan avleiringen fjernes ved en tre ukers
faste (men fasten må brytes på riktig måte).
Neste fase — når avleiringen av kalsium er blitt større, økes
faren for til-lukning og forkalkning i åren. Fortsetter man å spise
regulært, kan det øke fortykkelsen i arterien.
Dette kan resultere i mange slags sykdommer — hjerne-
blødning, lammelse. Blodkar kan springe — i pulsårer eller i
blodkar, i hjernen, nær hjerte osv.
Endog en forkalkning kan en faste rense bort og utrydde disse
forkalkningsmuligheter ved en del mindre faster etterfulgt av en
lang faste. Årene blir renset, og normal tilstand vil bli gjenopprettet.
Det som her omtales, er selvsagt en av fastens fysiske
velsignelser. Det er den side ved fasten som angår kroppen — den
Hellige Ånds tempel.
Den største velsignelse er langt mer vesentlig. En riktig
forståelse av fastens betydning for den naturlige fysikk, vil styrke
og oppmuntre til å følge Bibelens anvisning når det gjelder en
faste til Guds ære. Det er vårt egentlige mål.
Hvis en ønsker å komme hurtig inn i en faste, kan en gi de indre
organer et bad. En kan drikke et glass varmt vann (ikke for
varmt) tilsatt 1-2 strøkne teskjeer salt. Drikker en dette, vil
vanligvis en uttømmelse finne sted innen to timer. Dette bør
drikkes flere timer etter siste måltidet når magen er tom. Og det
kan gjøres hver dag i fastens første dager. Mengden kan økes om
nødvendig. Og selv om en ikke faster, kan en gjøre dette (noen
timer etter måltidet) for å holde tarmen ren. Noen bruker dette
daglig.
Å faste er ikke behagelig. Det er heller ikke det behagelige en
søker eller venter, men det som oppbygger (eller er godt for) ens
ånd. Hvis fasten har noen betydning på det naturlige området —
når den blir riktig gjennomført — og det er bare disse ting man
konsentrerer seg om, mener vi ikke å kunne kalle den en «hellig»
faste. Hvis altså en faste hovedsakelig gjelder større framgang i
forretninger, selvisk naturell velferd og andre personlige saker
eller utelukkende helbredelse, da er en slik faste uantakelig for
Gud. «Se, på den dag I faster, gjør I Eders gjerning, og alle Eders
arbeidere plager I. Se, for å strides og kives faster I, og for å slå
med ugudelighets neve. I faster ikke nu slik at Eders røst kan
høres i det høye.» Es. 58,3-4. Hvis vi har andre motiver for vår
faste enn at Jesu navn må bli herliggjort, blir fasten kun et
kjødelig tiltak. En «hellig» faste forutsetter en helt uselvisk
innstilling og en bestemt innvielse til Jesus. Og da faster vi ikke
bare med blikket festet på våre behov og problemer, men på
Jesus, som vet om alt, og han vil se til våre hjerters ønsker.
Faste er symbol på sorg. Vi bøyer oss i ydmykhet og anger.
Svært lite behagelig for «kjødet». Svært lite glede — om noen i det
hele tatt — kjennes ved å «søke Guds rike» i en slik prosess.
Prøver en å faste på noe annet grunnlag, blir det en uriktig faste.
Ifølge det før siterte skriftsted, kan det være mulighet for å
finne behag i en faste.
Under fastebønnens inntrengen til Gud blir det rop, stønn og
«fødselssmerter» (intens nød). Fasten kobler av fra all naturlig
behagelighet. En av fastens hensikter er nettopp å få oss til å
forsake alle fornøyelser. Av disse er gleden ved å spise forutsetningen
for alle andre gleder.
Når fasten er en så viktig åndelig faktor når det gjelder å oppnå
velsignelser fra Gud, hvor må vi ikke da framfor alt være ydmyke
når vi mottar noe. Det kan hende at en slik velsignelse kan bli
overraskende for vår lille tro. Satan kommer inn med stolthet, og
vi hever oss som vi ville si: «Se, hva jeg har gjort.» Har vi noe å rose
oss av om vi faster?
Charles E. Robinson har skrevet en traktat om faste. I denne
understreker han noe vi ønsker å fremheve. «Denne artikkel vil
være ufullkommen uten en alvorlig advarsel. Satan vil ikke
forsømme sjansen til å få den fastende inn i en fariserisk
oppfatning av frelse ved fortjeneste. Luk. 18,11-12. Men det var
tolleren som ble rettferdiggjort, den altså som ikke hadde noe å
rose seg av. Satan innga fariseeren den tanke at han hadde noe
som Gud i sin rettferdighet ikke kunne motstå. Dette prøver
Satan overfor den fastende. Gud har lovt å belønne en trofast,
fastende sjel. Men belønningen kan vi ikke kreve som om vi skulle
ha noe å rose oss av. Ef. 4,8-9. Uansett om fasten er kort eller lang
— vi er likevel alltid «unyttige tjenere» som bare har gjort vår
skyldighet. Luk. 17,10.
«Jeg vet at hva jeg ikke kunne få utrettet i bønn alene da jeg
hadde et attakk av gallefeber, gjorde en 15 dagers faste (ingen
mat, men rikelig vann). Den førte meg dit Jesus kom da han «til
sist ble hungrig». Matt. 4,2. Den 15. dagen ble jeg sulten, jeg tok
mat til meg og var frisk.»
Stundom mottar kristne mennesker velsignelser fra Gud ved en
hellig faste, men det bedrøvelige er at de tillater stolthet og selvtil-
fredshet å komme inn i hjertet, og de blir helt eller delvis berøvet
velsignelsen. En må også unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet
på noen måte både under og etter fasten. I alle ting må en søke å
ære Gud. Når dette er vårt eneste motiv, kan vi senere — når
Guds Ånd leder til det — vitne om fasteopplevelsen, om dens
ydmykelse og dens seire, alt for å opphøye og prise ham som
kjøpte oss fri fra forbannelse.
Apostlenes gjerninger viser oss at bønn og påkallelse med faste
ble meget praktisert. Menigheten ble født midt i tidligregnet av
den Hellige Ånd ved kvinner og menn som var 100% innvidd til
Gud. Og dette innebar selvsagt den hele og fulle gammeldagse tro
på Jesu Kristi grunnleggende undervisning, der fasten var en av
grunnpillarene. Vi lever i sildigregnets tid. Og når tilstrekkelig
mange kristne går inn for å søke Gud med bønn og faste —
kjempende for «den tro som en gang var overgitt de hellige» — da
vil sikkert vekkelsen med Åndens kraftige gjerninger bli fullt
åpenbart.
Tarmkanalen — som inneholder fem millioner fingerliknende
tarmtotter, som igjen hver for seg innbefatter tre tusen celler — er
en av de mest underfulle deler av mennesket som Skaperen satte
inn i verden. Næringsstoffene absorberes der. Og der er hoved-
betingelsen for kroppens velvære. Fordøyelsesorganene har sitt
eget nervesystem og kan fortsette å leve tilnærmelsesvis fire timer
etter at mennesket er avgått ved døden og hjertet har holdt opp å
slå. I et tilfelle ble et stykke av tarmkanalen med sine kraftige
celler og innviklete struktur holdt i live, atskilt fra kroppen, i en
varm, nærende oppløsning i flere dager. Når runde, faste biter ble
puttet inn i tarmens åpning, tok tarmen til med sine bølgeformete
sammentrekninger på samme måte som da den var i kroppen, og
den førte objektet helt gjennom kanalen. Disse prøver ble gjort
flere dager etter menneskets død. Burde vi ikke vise skyldig
respekt for denne underfulle mekanismen i den Hellige Ånds
tempel og til Guds ære gi den en «ferie» oftere enn vi gjør?
Fastebruddet er en meget langsom prosess (overgangen til
alminnelig spisevane), hvis en ønsker det beste resultat. Profetene
og folk i gammeltestamentlig tid var vel kjent med fremgangs-
måten.
Ved en studie av Elias’ faste ser vi at engelen ga ham føde i to
forskjellige rasjoner, før han tok til med sin 40 dagers faste. Og vi
ser ham utføre mirakler på tom mage.
Det var hungersnød i landet, men profeten Elias eide visdom,
han var ikke bekymret for «dagen i morgen». Han møtte
motgangen og brukte tiden slik at det ble til forherligelse og ære
for Gud. Hungersnøden som syntes så truende for de andre, ble av
Elias forvandlet til en hellig faste. Og da denne fasten var over,
sendte Herren ravner to ganger daglig med mat til Elias.
En ny hungersnød rammet det hjemsøkte land, og det er trolig
at Elias nyttet også denne periode til bønn og faste. For det var
straks etter den han utførte bemerkelsesverdige mirakler. I hvert
fall tørket hans vannkilde i Krits bekk ut. Han ble ledet til en
fattig enke da fasten var over, og — legg merke til — hvor
forsiktig han brøt den! «Han sto opp og gikk til Sarepta, og da
han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved;
han ropte på henne og sa: Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan
få drikke! Da hun nu gikk for å hente det, ropte han etter henne
og sa: Ta med et stykke brød til meg!» — Legg merke til at han sa:
«et stykke brød» (1.Kong. 17,10-13). Ganske sikkert var han nå i
ferd med å bryte en faste han hadde hatt. Og han forsto at vann
var det viktigste. Og et «stykke brød», forsiktig fortært, var det
neste skritt. Vi kan igjen merke oss at skjønt Elias hadde fastet i
et hungersrammet land, sa han (fortrolig med hvordan en faste
burde brytes): «Frykt ikke! Gå hjem og lag til det du har sagt. Lag
bare først en liten kake (engelsk overs.) av det til meg og kom ut
til meg med det. Siden kan du lage til deg og din sønn.» — Legg
merke til underet etter fasten: «Melkrukken skal ikke bli tom, og
oljekruset ikke fattes olje.»
Forfatteren er overbevist om at Elias var en av fastens fremste
talsmenn som noen gang har levd, og at døperen Johannes, hvis
forbilede han var, er den eneste som kan sidestilles med ham.
I Kongebokens neste kapitel finner vi at Elias’ Gud svarer med
ild og ødelegger Ba’als profeter. Elias var nok også her i en faste.
1.Kong. 18,41-42. «Elias sa til Akab: Gå nu opp, et og drikk! For
jeg hører regnet suse.» Akab gikk opp for å ete og drikke. Men
Elias gikk opp på Karmels topp. Han bøyde seg mot jorden med
ansiktet mellom sine knær. Og vi finner Elias løpende foran Akab
som hadde forfrisket seg med naturlig føde, mens Guds profet
hadde opplevd en åndelig fest i tro og kraft. «Men Herrens hånd
kom over Elias, han omgjordet sine lender og sprang foran
Akab.» 1.Kong. 18,46.
Den matforsakende Elias hadde svære prøvelser i forbindelse
med sine mange faster. Dette er noe enhver vil få erfaring for i en
hellig faste. Fasten vil bli en virkelig åndelig kamp, om en går helt
inn for den. Om en gransker det neste kapittel i Kongeboken
nøye, vil en legge merke til de prøvende ting Elias opplevde på
grunn av at Gud på en så mektig måte brukte ham i faste og
bønn.
Det er av betydning for oss å legge merke til hemmeligheten
som ligger bak både Elias’ og andre profeters fremgang — den
lange profetfasten. Og vi kan få en profets opplevelser hvis vi
følger eksemplet. Hvorfor nøle, hvorfor tvile, hvorfor somle
omkring spørsmålet? Hvorfor ikke gå inn for denne profet- og
urkristendomslange fasten og få de samme opplevelser av tro og
kraft? La oss huske at Jesus Kristus ikke gjør forskjell på folk. Vi
har like stor rett som Elias til å kunne utføre mirakler. («Elias var
et menneske under samme vilkår som vi.» Jak. 5,17.) Men vi har å
gjøre vår del og være villige til å ta de lidelser) som følger med.
Det har hendt både ved bibelinstitutt og i en gruppe av troende
at en person har gått inn for en faste —kortere eller lengre —
har brutt fasten for tidlig, for hurtig eller feilaktig på en eller
annen måte. Det har blitt årsak til alvorlig kritikk mot fasten og
dens virkning. Og deres uforstandige fastebrudd har hatt så
skadelig virkning at de selv frivillig har søkt lege, eller deres
venner har nødet dem til det på grunn av skadevirkningen. det
har vært for lite undervisning på dette området. Derfor blir all
langvarig faste fordømt og hindret både ved bibelskoler og i
menigheter. Selvsagt virker dette skremmende på folk. Og det
hindrer fremgang, vekkelse og virkelig bibelske erfaringer.
Når vi går inn i en langvarig faste — tar vi ikke noe føde til
oss bare vann — en periode av dager eller uker, er fastebruddet
etter en slik fasteperiode meget alvorligere og av langt større
viktighet enn om det gjaldt en minimal faste. Dess lengre faste,
dess mer gjelder dette.
Magen og tarmene går til hvile etter noen få dagers faste. Både
fordøyelsens og tarmenes avsondring blir tilbakeholdt og nesten
stillestående. Å gi magen noen solid føde i den tilstand, vil være
en virkelig forbrytelse mot den. Det kan være av interesse å stanse
for en omtale av tarmens funksjon. For å bli i stand til å absorbere
fordøyet føde og den store mengde av avsondrende fluidum,
utvider tarmen sine vegger, ikke bare ved å utfolde større folder,
men også ved utvekster, kjent som tarmtotter. Slimhinnen er
dekket av millioner ørsmå, hårliknende strukturer — tarmtotter.
Hver enkelt er fra 1/35 til 1/50 tomme lang. Under en faste blir
tarmtottene passive og mindre av størrelse. Dess lengre fasten
varer, dess mindre aktive synes de å bli.
Når en person tar føde til seg og den kommer i berøring med
tarmtottene, kjenner fordøyelseskjertelen til behovet og sender
øyeblikkelig en tynn stråle av fordøyelsessaft over føden, for at
den skal kunne fordøyes. Det er også kjemikalske stimulanser
som påvirker tilførslen av disse fordøyelsessyrer. Vandreceller
kryper ut av lymfeknuten og bearbeider næringen for å skille ut
ufordøyelige deler. Og fordøyelsesakten forvandler maten til
matvann, aminosyre, stivelsen til druesukker og fettet til glyserin
og såpe.
Ved en lengre faste blir det stilstand i avsondringene, og
funksjonene sovner. Hvis næring da kommer plutselig til dem —
på feilaktig måte og i gal kvantitet, streiker de. De kan ikke våkne
plutselig og ta til med dette vanskelige, delikate arbeid — sitt
sedvanlige verv. Derfor kreves en langsom, mild stimulans med
fruktsaft — fortynnet, hvis fasten har pågått mer enn ti dager —
og bare i små doser fra 120 til 170 gram de første få måltider.
Denne fruktsaft (eller klar grønnsakkraft eller kornkraft) vil
langsomt og gradvis re-etablere en god fordøyelse.
Disse tarmtotter og fordøyelseskjertler tørker altså ikke opp og
blir ikke konstant passive, men sovner bare, så å si, og vekkes
igjen som nevnt, ved en meget, meget mild og lett stimulans —
vann blandet med noen få, ganske lette næringsstoffer, slik det
forekommer i den uttynnete frukt- eller grønnsakkraft, etter en
faste over femten dager. Ernæringsgraden i den uttynnete, vann-
liknende føde må være så liten, for at tarmtottene kan våkne av
sin slummer, ganske langsomt og gradvis. Det kan i virkeligheten
ta dager med stimulans før hver av cellene i de fem millioner
tarmtotter i tarmveggen er blitt fullt våkne igjen. Hver tarmtott
har tre tusen celler som må vekkes til full funksjon, før magen kan
betraktes som helt re-etablert til normal funksjon. Selvsagt krever
det tid og tålmodighet av den fastende, før han igjen kan spise
regulært. Overgangen fra faste til regulært kosthold krever i
alminnelighet like lang tid som fastens varighet, men det tar bare
omkring seks dager med fruktsaft og frukt etter en 21-40 dagers
faste. Resten av tiden bør en ha lett og lettfordøyelig kost, frukt,
grønnsaker eller melk i moderate porsjoner med riktige pauser og
ingen ting mellom måltidene.
Blant tarmtottene er det to sett piper, blod- og lymfeårer.
Blodårene absorberer både aminosyren og sukkeret. Begge
substanser føres inn i blodet. Lymfeårene ender som trange poser.
Disse suges fulle av glyserin og såpe, og herav dannes kroppens
fett. Det nærende fluidum forvandles til en slags melk. Når
tarmtottene er fylt med melk, trekker de seg sammen og pumper
melken inn i lymfekarene.
Mennesket lever ikke av det han spiser, men heller av det
han fordøyer. Kroppen næres ikke av det som puttes i munnen,
men av det som passerer gjennom og omkring de fem millioner
tarmtotter.
Alle spiser, og alle tror de vet hvorfor de spiser. Medisinsk
vitenskap vet det ikke — og vet enda ikke hva en celle er. Den vet
heller ikke hvordan cellemotoren forvandler fødesubstansen til
energi. Derfor er det og umulig å si hvorfor man spiser og hvorfor
cellene krever just denne og ingen annen næringssubstans for å
kunne utføre en riktig, fysisk funksjon. Faktum er at ingen lege
eller vitenskapsmann noensinne har kunnet gi et tilfredsstillende
svar.
Jesus Kristus viste oss den fullkomne veg. Han åpenbarte at
mennesket ikke bare må gi akt på de fysiske behov, men har en
langt viktigere del av sin person som også må vies spesiell
oppmerksomhet. Det er menneskets åndelige natur. Han sier i
Matt. 4.4: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord
som går ut av Guds munn.» Han talte om avholdenhet fra mat da
han nettopp hadde avsluttet en «profetfaste», 40 dager.
Det finnes religiøse mennesker som er slitere som aldri får
utrettet noe. De arbeider hardt, men forgjeves.
En kan tenke seg det samlede kvantum matvarer for vårt
daglige spiseprogram, i alminnelighet 3 måltider pr. dag. Denne
maten er det som opptar det meste av mange menneskers tid.
Matspørsmålet tar bred plass. Endog mange kristne er bundne
som treller på dette området, som om livet avhenger av de
materielle problemene «Hva skal vi ete, hva skal vi drikke, hva
skal vi kle oss med?» osv. — og ikke av Kristus. Deres legeme, sjel
og ånd er fullt ut engasjert med dette ene — materialisme. Det
blir verken tid eller krefter til overs for åndelige behov. Å kjøpe,
tilberede, koke, servere og spise maten blir hindring for å ta tid til
bønn enn si faste. I virkeligheten er jo dette en ugrunnet
unnskyldning. Hvis en nemlig ikke ga all sin tid til dette ene, ville
en ikke behøve å forsømme det andre. At den som har en stor
familie å sørge for må ta den nødvendige tid til sitt arbeid, er
selvsagt. Men — må det ikke innrømmes at mange har sorg og
strev med mange ting, som trass i alt ikke er nødvendige hele
tiden? Hvis disse strevsomme slitere ville la seg løse fra de timelige
ting, ville det automatisk og ganske snart bli — faste. Vær så snill
og les Matt. 6,25, Luk. 10,40-42 og Salme 78.
Jesus underviser oss om vegen i Bergprekenen. Herrens bønn
finnes i samme kapittel, og de kristne kjenner den godt. Men Jesu
undervisning om fasten og et riktig forhold til maten, gir man lite
akt på. Hvorfor ikke praktisere alt det Jesus underviser oss om?
Går man inn for en faste for å ære Jesus, blir det også faste fra
verdslige behageligheter, og en blir mer upåvirkelig overfor
satanisk innflytelse. Våre muligheter på det åndelige område blir
større fordi det naturlige blir satt til side for det åndelige. Kjødets
lyster og behageligheter blir stillestående. Fiendtlige innfall
hindres, og indre vekkelse blir resultatet. Ånden står kjødet imot.
I studiet av fasten kan det være interessant å legge merke til fire
forskjellige faktorer.
Tallet fire — 4 — er menneskets tall. Det spiller en viktig rolle.
I det fysiologiske studiet av mennesket finner vi at tallet 4 stadig
gjør seg gjeldende. Dette gjelder også på fastens område, hvilket
vi vil stanse litt for. Og vi tar med andre interessante 4-tall i vårt
studie.
Når mer enn 95% av vår befolkning er «forspist» (Amerikas
befolkning), hvordan kan da en troende stille seg likegyldig
overfor budskapet om faste? Jesus fordømmer stor-eting og
fråtseri, ja, han setter det endog over drukkenskap. De fleste
drankere er først storetere. Storetere blir sykelige.
Den fastende fornekter seg smaksnytelsen. Tungen er magens
første del. Den har fire smaksfelter.
Smaksevnen er fordelt på fire forskjellige felter av tungen, søtt,
salt, surt og bittert. Feltene er dog ikke skarpt avgrenset, men
griper over. Midt på tungen er et felt uten smakssans, den stille
sone. Prøv å smake på noe søtt bakerst på tungen eller salt på
tungespissen, og legg merke til hvor blottet for smak den føles.
Nesten all mat er sammensatt av flere forskjellige substanser og
påvirker selvsagt ikke bare én, men flere, stundom alle fire
smaksegenskaper, og gir en blandet smaksfølelse. En sitron har
en bitter så vel som sur smak, et eple smaker både søtt og surt
samtidig. Fremst på tungen smaker alun surt, mens den bakerst
på tungen gir en søtlig smak. Det finnes ikke noe slikt som en
utpreget ren smak. Tungen kjenner ikke bare forskjell på søtt
eller surt, men den har og evne til å skjelne og fornemme tyngde,
fluidum, grovt eller mykt, mildt eller skarpt, temperatur,
klebrighet eller fuktighet i føden.
Når disse smakssansene får en ferie, innfinner det seg en ny,
åndelig og sterkere smak med sans for dypere ting, ting i Åndens
rike. Det synes som en oppstandelse, som er herlig for ånden.
Smak betyr glede. Som vi har nevnt, er fasten ingen behagelig
prosess. Likevel — det å forsake de mange smakfulle retter
oppveies ved gleden over det åndelige utbyttet.
Fasten gir oss bedre anledning til åndelig «fest».
Når vi en gang har «smakt» Guds godhet i hans ord og
gjerninger, gleder vi oss ved vissheten om at vi kan få gjentatte og
hyppigere opplevelser av hans rettferdighet. (»Så sant I har smakt
at Herren er god.») 1.Pet. 2,3.
Noen slags føde smaker mindre godt. Eddik og salt smaker i seg
selv mindre godt. Slik er det også med noe i evangeliet. Budskapet
om fasten hører til de ting som er vanskelige å ta imot og å
«smake». Jesus gjennomgikk denne prosessen i førti dager. Han
smakte alt det som kan møte en fastende person. Han smakte
hver fase av fasten. Men han gikk ikke bare inn i faste, han gikk
lenger, «han smakte døden for alle». Hebr. 2,3. Han smakte alt
det forferdeligste som tenkes kan.
La oss huske at vi får mer smak for det åndelige om vi forsaker
smakfulle retter for en tid.
Det hender ofte at barn nekter å spise forskjellig slags mat,
fordi de innbiller seg at den ikke smaker godt. Stundom er også
voksne mennesker på villspor med hensyn til slike ting, men de
oppdager senere, når de går inn for å smake på tingen, at de tok
feil. Voksne mennesker kan oppnå en alder av femti år uten å
prøve en spesiell rett mat. De har etter grundig prøve funnet at
maten smakte fortreffelig. En har da ergret seg over å ha gått
glipp av noe riktig velsmakende i så lang tid, bare på grunn av en
innbilning.
Vi kan gjøre en sammenlikning på det åndelige område. Mange
vitale sannheter i Guds ord har smakt det naturlige menneske
mindre godt. Fasten kan være en av dem. Hermed menes ikke
nødvendigvis en faste på 2-3 dager, men det vi kaller en
gammeldags «profetfaste», altså en faste av samme lengde som
Jesu faste. Et hvilket som helst gjennomsnittsmenneske kan gå
inn for en slik faste.
Hvorfor ikke — smake og se?
En tid behandlet forfatteren mange forskjellige slags aroma-
tiske ekstrakter. Aroma kan bedra en om en smaker på den. En
meget sterk vaniljeekstrakt kan smake vemmelig direkte fra
flasken. En svak aromatisk ekstrakt som er billigere i pris, kan
smake bedre, fordi den er mildere og tilsatt søt-stoff. Den søte
vaniljen gjør mer av seg på tungen mens den sterke vaniljen har
bare den sterke, bitre smak. Om den billige og svake vaniljen blir
brukt i husholdningen, blir husmoren ofte skuffet. Kaken eller
retten fikk ikke den riktige smaken. For å forbedre den billige
vanilje som en konkurrent solgte, kunne jeg tilsette 4 dråper av
min sterke ekstrakt og en smule sukker til et glass melk. Etter å
ha smakt ville husmoren være overbevist om kvalitet og styrke i
mitt produkt, fordi hun av egen erfaring kjente til det.
Hvis faste og bønn er bibelske sannheter, hvorfor da ikke prøve
denne veg ved å praktisere det i våre egne liv og bli overbeviste ved
egen erfaring og ved Guds Ånd?
Nyeste kommentarer
27.03 | 14:17
Ja, halleluja!
27.03 | 07:07
Derek Prince, et opphav av Guds Ord og dens kraft. Fryder meg
11.09 | 10:12
TV Visjon Norge har den i en nyere utgave.
07.09 | 21:11
Svar til Synøve på spørsmål om sangen: Takk for Golgata Uten å ha kontroll...