Neste side

3. DEL INNEHOLDER:
3.1 Livet er i blodet
3.2 Et bad for de Indre organer
3.3 Alvorlig advarsel
3.4 Nesten levende
3.5 Vi lever ikke av det vi spiser
3.6 Stille betraktninger
3.7 De fire smaks-egenskaper
3.8 Smak og se at Herren er god (Salme 34,6)
3.9 Skuffende smak 

(3.Mos. 17,11)

Hvis en menneskekropp blir presset som en sitron, vil det

utvinnes ikke mindre enn ca. 50 liter vann. I menneskekroppen er

7/10 væske.

Innholdet av mineraler i menneskekroppen er:

1) 80% natrium, 2) 4% kalsium, 3) 4% kalium, 4) 2-10%

magnesium. Dette er ikke alminnelig vann, men — sjøvann. Det

inneholder samme mengde salter som sjøvann. Både sjøvannet og

væskene i menneskekroppen inneholder de fire ovenfor nevnte

elementer.

Ved uforstandig levesett kan det skje forandringer i åreveggene

som fører til forkalkning. Det begynner med hevelse i bindevevet.

Praktiseres en regulær og systematisk faste, hindres dette.

Ved første stadium kan avleiringen fjernes ved en tre ukers

faste (men fasten må brytes på riktig måte).

Neste fase — når avleiringen av kalsium er blitt større, økes

faren for til-lukning og forkalkning i åren. Fortsetter man å spise

regulært, kan det øke fortykkelsen i arterien.

Dette kan resultere i mange slags sykdommer — hjerne-

blødning, lammelse. Blodkar kan springe — i pulsårer eller i

blodkar, i hjernen, nær hjerte osv.

Endog en forkalkning kan en faste rense bort og utrydde disse

forkalkningsmuligheter ved en del mindre faster etterfulgt av en

lang faste. Årene blir renset, og normal tilstand vil bli gjenopprettet.

Det som her omtales, er selvsagt en av fastens fysiske

velsignelser. Det er den side ved fasten som angår kroppen — den

Hellige Ånds tempel.

Den største velsignelse er langt mer vesentlig. En riktig

forståelse av fastens betydning for den naturlige fysikk, vil styrke

og oppmuntre til å følge Bibelens anvisning når det gjelder en

faste til Guds ære. Det er vårt egentlige mål.

Hvis en ønsker å komme hurtig inn i en faste, kan en gi de indre

organer et bad. En kan drikke et glass varmt vann (ikke for

varmt) tilsatt 1-2 strøkne teskjeer salt. Drikker en dette, vil

vanligvis en uttømmelse finne sted innen to timer. Dette bør

drikkes flere timer etter siste måltidet når magen er tom. Og det

kan gjøres hver dag i fastens første dager. Mengden kan økes om

nødvendig. Og selv om en ikke faster, kan en gjøre dette (noen

timer etter måltidet) for å holde tarmen ren. Noen bruker dette

daglig.

Å faste er ikke behagelig. Det er heller ikke det behagelige en

søker eller venter, men det som oppbygger (eller er godt for) ens

ånd. Hvis fasten har noen betydning på det naturlige området —

når den blir riktig gjennomført — og det er bare disse ting man

konsentrerer seg om, mener vi ikke å kunne kalle den en «hellig»

faste. Hvis altså en faste hovedsakelig gjelder større framgang i

forretninger, selvisk naturell velferd og andre personlige saker

eller utelukkende helbredelse, da er en slik faste uantakelig for

Gud. «Se, på den dag I faster, gjør I Eders gjerning, og alle Eders

arbeidere plager I. Se, for å strides og kives faster I, og for å slå

med ugudelighets neve. I faster ikke nu slik at Eders røst kan

høres i det høye.» Es. 58,3-4. Hvis vi har andre motiver for vår

faste enn at Jesu navn må bli herliggjort, blir fasten kun et

kjødelig tiltak. En «hellig» faste forutsetter en helt uselvisk

innstilling og en bestemt innvielse til Jesus. Og da faster vi ikke

bare med blikket festet på våre behov og problemer, men på

Jesus, som vet om alt, og han vil se til våre hjerters ønsker.

Faste er symbol på sorg. Vi bøyer oss i ydmykhet og anger.

Svært lite behagelig for «kjødet». Svært lite glede — om noen i det

hele tatt — kjennes ved å «søke Guds rike» i en slik prosess.

Prøver en å faste på noe annet grunnlag, blir det en uriktig faste.

Ifølge det før siterte skriftsted, kan det være mulighet for å

finne behag i en faste.

Under fastebønnens inntrengen til Gud blir det rop, stønn og

«fødselssmerter» (intens nød). Fasten kobler av fra all naturlig

behagelighet. En av fastens hensikter er nettopp å få oss til å

forsake alle fornøyelser. Av disse er gleden ved å spise forutsetningen

for alle andre gleder.

Når fasten er en så viktig åndelig faktor når det gjelder å oppnå

velsignelser fra Gud, hvor må vi ikke da framfor alt være ydmyke

når vi mottar noe. Det kan hende at en slik velsignelse kan bli

overraskende for vår lille tro. Satan kommer inn med stolthet, og

vi hever oss som vi ville si: «Se, hva jeg har gjort.» Har vi noe å rose

oss av om vi faster?

Charles E. Robinson har skrevet en traktat om faste. I denne

understreker han noe vi ønsker å fremheve. «Denne artikkel vil

være ufullkommen uten en alvorlig advarsel. Satan vil ikke

forsømme sjansen til å få den fastende inn i en fariserisk

oppfatning av frelse ved fortjeneste. Luk. 18,11-12. Men det var

tolleren som ble rettferdiggjort, den altså som ikke hadde noe å

rose seg av. Satan innga fariseeren den tanke at han hadde noe

som Gud i sin rettferdighet ikke kunne motstå. Dette prøver

Satan overfor den fastende. Gud har lovt å belønne en trofast,

fastende sjel. Men belønningen kan vi ikke kreve som om vi skulle

ha noe å rose oss av. Ef. 4,8-9. Uansett om fasten er kort eller lang

—        vi er likevel alltid «unyttige tjenere» som bare har gjort vår

skyldighet. Luk. 17,10.

«Jeg vet at hva jeg ikke kunne få utrettet i bønn alene da jeg

hadde et attakk av gallefeber, gjorde en 15 dagers faste (ingen

mat, men rikelig vann). Den førte meg dit Jesus kom da han «til

sist ble hungrig». Matt. 4,2. Den 15. dagen ble jeg sulten, jeg tok

mat til meg og var frisk.»

Stundom mottar kristne mennesker velsignelser fra Gud ved en

hellig faste, men det bedrøvelige er at de tillater stolthet og selvtil-

fredshet å komme inn i hjertet, og de blir helt eller delvis berøvet

velsignelsen. En må også unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet

på noen måte både under og etter fasten. I alle ting må en søke å

ære Gud. Når dette er vårt eneste motiv, kan vi senere — når

Guds Ånd leder til det — vitne om fasteopplevelsen, om dens

ydmykelse og dens seire, alt for å opphøye og prise ham som

kjøpte oss fri fra forbannelse.

Apostlenes gjerninger viser oss at bønn og påkallelse med faste

ble meget praktisert. Menigheten ble født midt i tidligregnet av

den Hellige Ånd ved kvinner og menn som var 100% innvidd til

Gud. Og dette innebar selvsagt den hele og fulle gammeldagse tro

på Jesu Kristi grunnleggende undervisning, der fasten var en av

grunnpillarene. Vi lever i sildigregnets tid. Og når tilstrekkelig

mange kristne går inn for å søke Gud med bønn og faste —

kjempende for «den tro som en gang var overgitt de hellige» — da

vil sikkert vekkelsen med Åndens kraftige gjerninger bli fullt

åpenbart.

Tarmkanalen — som inneholder fem millioner fingerliknende

tarmtotter, som igjen hver for seg innbefatter tre tusen celler — er

en av de mest underfulle deler av mennesket som Skaperen satte

inn i verden. Næringsstoffene absorberes der. Og der er hoved-

betingelsen for kroppens velvære. Fordøyelsesorganene har sitt

eget nervesystem og kan fortsette å leve tilnærmelsesvis fire timer

etter at mennesket er avgått ved døden og hjertet har holdt opp å

slå. I et tilfelle ble et stykke av tarmkanalen med sine kraftige

celler og innviklete struktur holdt i live, atskilt fra kroppen, i en

varm, nærende oppløsning i flere dager. Når runde, faste biter ble

puttet inn i tarmens åpning, tok tarmen til med sine bølgeformete

sammentrekninger på samme måte som da den var i kroppen, og

den førte objektet helt gjennom kanalen. Disse prøver ble gjort

flere dager etter menneskets død. Burde vi ikke vise skyldig

respekt for denne underfulle mekanismen i den Hellige Ånds

tempel og til Guds ære gi den en «ferie» oftere enn vi gjør?

Fastebruddet er en meget langsom prosess (overgangen til

alminnelig spisevane), hvis en ønsker det beste resultat. Profetene

og folk i gammeltestamentlig tid var vel kjent med fremgangs-

måten.

Ved en studie av Elias’ faste ser vi at engelen ga ham føde i to

forskjellige rasjoner, før han tok til med sin 40 dagers faste. Og vi

ser ham utføre mirakler på tom mage.

Det var hungersnød i landet, men profeten Elias eide visdom,

han var ikke bekymret for «dagen i morgen». Han møtte

motgangen og brukte tiden slik at det ble til forherligelse og ære

for Gud. Hungersnøden som syntes så truende for de andre, ble av

Elias forvandlet til en hellig faste. Og da denne fasten var over,

sendte Herren ravner to ganger daglig med mat til Elias.

En ny hungersnød rammet det hjemsøkte land, og det er trolig

at Elias nyttet også denne periode til bønn og faste. For det var

straks etter den han utførte bemerkelsesverdige mirakler. I hvert

fall tørket hans vannkilde i Krits bekk ut. Han ble ledet til en

fattig enke da fasten var over, og — legg merke til — hvor

forsiktig han brøt den! «Han sto opp og gikk til Sarepta, og da

han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved;

han ropte på henne og sa: Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan

få drikke! Da hun nu gikk for å hente det, ropte han etter henne

og sa: Ta med et stykke brød til meg!» — Legg merke til at han sa:

«et stykke brød» (1.Kong. 17,10-13). Ganske sikkert var han nå i

ferd med å bryte en faste han hadde hatt. Og han forsto at vann

var det viktigste. Og et «stykke brød», forsiktig fortært, var det

neste skritt. Vi kan igjen merke oss at skjønt Elias hadde fastet i

et hungersrammet land, sa han (fortrolig med hvordan en faste

burde brytes): «Frykt ikke! Gå hjem og lag til det du har sagt. Lag

bare først en liten kake (engelsk overs.) av det til meg og kom ut

til meg med det. Siden kan du lage til deg og din sønn.» — Legg

merke til underet etter fasten: «Melkrukken skal ikke bli tom, og

oljekruset ikke fattes olje.»

Forfatteren er overbevist om at Elias var en av fastens fremste

talsmenn som noen gang har levd, og at døperen Johannes, hvis

forbilede han var, er den eneste som kan sidestilles med ham.

I Kongebokens neste kapitel finner vi at Elias’ Gud svarer med

ild og ødelegger Ba’als profeter. Elias var nok også her i en faste.

1.Kong. 18,41-42. «Elias sa til Akab: Gå nu opp, et og drikk! For

jeg hører regnet suse.» Akab gikk opp for å ete og drikke. Men

Elias gikk opp på Karmels topp. Han bøyde seg mot jorden med

ansiktet mellom sine knær. Og vi finner Elias løpende foran Akab

som hadde forfrisket seg med naturlig føde, mens Guds profet

hadde opplevd en åndelig fest i tro og kraft. «Men Herrens hånd

kom over Elias, han omgjordet sine lender og sprang foran

Akab.» 1.Kong. 18,46.

Den matforsakende Elias hadde svære prøvelser i forbindelse

med sine mange faster. Dette er noe enhver vil få erfaring for i en

hellig faste. Fasten vil bli en virkelig åndelig kamp, om en går helt

inn for den. Om en gransker det neste kapittel i Kongeboken

nøye, vil en legge merke til de prøvende ting Elias opplevde på

grunn av at Gud på en så mektig måte brukte ham i faste og

bønn.

Det er av betydning for oss å legge merke til hemmeligheten

som ligger bak både Elias’ og andre profeters fremgang — den

lange profetfasten. Og vi kan få en profets opplevelser hvis vi

følger eksemplet. Hvorfor nøle, hvorfor tvile, hvorfor somle

omkring spørsmålet? Hvorfor ikke gå inn for denne profet- og

urkristendomslange fasten og få de samme opplevelser av tro og

kraft? La oss huske at Jesus Kristus ikke gjør forskjell på folk. Vi

har like stor rett som Elias til å kunne utføre mirakler. («Elias var

et menneske under samme vilkår som vi.» Jak. 5,17.) Men vi har å

gjøre vår del og være villige til å ta de lidelser) som følger med.

Det har hendt både ved bibelinstitutt og i en gruppe av troende

at en person har gått inn for en faste —kortere eller lengre —

har brutt fasten for tidlig, for hurtig eller feilaktig på en eller

annen måte. Det har blitt årsak til alvorlig kritikk mot fasten og

dens virkning. Og deres uforstandige fastebrudd har hatt så

skadelig virkning at de selv frivillig har søkt lege, eller deres

venner har nødet dem til det på grunn av skadevirkningen. det

har vært for lite undervisning på dette området. Derfor blir all

langvarig faste fordømt og hindret både ved bibelskoler og i

menigheter. Selvsagt virker dette skremmende på folk. Og det

hindrer fremgang, vekkelse og virkelig bibelske erfaringer.

Når vi går inn i en langvarig faste — tar vi ikke noe føde til

oss bare vann — en periode av dager eller uker, er fastebruddet

etter en slik fasteperiode meget alvorligere og av langt større

viktighet enn om det gjaldt en minimal faste. Dess lengre faste,

dess mer gjelder dette.

Magen og tarmene går til hvile etter noen få dagers faste. Både

fordøyelsens og tarmenes avsondring blir tilbakeholdt og nesten

stillestående. Å gi magen noen solid føde i den tilstand, vil være

en virkelig forbrytelse mot den. Det kan være av interesse å stanse

for en omtale av tarmens funksjon. For å bli i stand til å absorbere

fordøyet føde og den store mengde av avsondrende fluidum,

utvider tarmen sine vegger, ikke bare ved å utfolde større folder,

men også ved utvekster, kjent som tarmtotter. Slimhinnen er

dekket av millioner ørsmå, hårliknende strukturer — tarmtotter.

Hver enkelt er fra 1/35 til 1/50 tomme lang. Under en faste blir

tarmtottene passive og mindre av størrelse. Dess lengre fasten

varer, dess mindre aktive synes de å bli.

Når en person tar føde til seg og den kommer i berøring med

tarmtottene, kjenner fordøyelseskjertelen til behovet og sender

øyeblikkelig en tynn stråle av fordøyelsessaft over føden, for at

den skal kunne fordøyes. Det er også kjemikalske stimulanser

som påvirker tilførslen av disse fordøyelsessyrer. Vandreceller

kryper ut av lymfeknuten og bearbeider næringen for å skille ut

ufordøyelige deler. Og fordøyelsesakten forvandler maten til

matvann, aminosyre, stivelsen til druesukker og fettet til glyserin

og såpe.

Ved en lengre faste blir det stilstand i avsondringene, og

funksjonene sovner. Hvis næring da kommer plutselig til dem —

på feilaktig måte og i gal kvantitet, streiker de. De kan ikke våkne

plutselig og ta til med dette vanskelige, delikate arbeid — sitt

sedvanlige verv. Derfor kreves en langsom, mild stimulans med

fruktsaft — fortynnet, hvis fasten har pågått mer enn ti dager —

og bare i små doser fra 120 til 170 gram de første få måltider.

Denne fruktsaft (eller klar grønnsakkraft eller kornkraft) vil

langsomt og gradvis re-etablere en god fordøyelse.

Disse tarmtotter og fordøyelseskjertler tørker altså ikke opp og

blir ikke konstant passive, men sovner bare, så å si, og vekkes

igjen som nevnt, ved en meget, meget mild og lett stimulans —

vann blandet med noen få, ganske lette næringsstoffer, slik det

forekommer i den uttynnete frukt- eller grønnsakkraft, etter en

faste over femten dager. Ernæringsgraden i den uttynnete, vann-

liknende føde må være så liten, for at tarmtottene kan våkne av

sin slummer, ganske langsomt og gradvis. Det kan i virkeligheten

ta dager med stimulans før hver av cellene i de fem millioner

tarmtotter i tarmveggen er blitt fullt våkne igjen. Hver tarmtott

har tre tusen celler som må vekkes til full funksjon, før magen kan

betraktes som helt re-etablert til normal funksjon. Selvsagt krever

det tid og tålmodighet av den fastende, før han igjen kan spise

regulært. Overgangen fra faste til regulært kosthold krever i

alminnelighet like lang tid som fastens varighet, men det tar bare

omkring seks dager med fruktsaft og frukt etter en 21-40 dagers

faste. Resten av tiden bør en ha lett og lettfordøyelig kost, frukt,

grønnsaker eller melk i moderate porsjoner med riktige pauser og

ingen ting mellom måltidene.

Blant tarmtottene er det to sett piper, blod- og lymfeårer.

Blodårene absorberer både aminosyren og sukkeret. Begge

substanser føres inn i blodet. Lymfeårene ender som trange poser.

Disse suges fulle av glyserin og såpe, og herav dannes kroppens

fett. Det nærende fluidum forvandles til en slags melk. Når

tarmtottene er fylt med melk, trekker de seg sammen og pumper

melken inn i lymfekarene.

Mennesket lever ikke av det han spiser, men heller av det

han fordøyer. Kroppen næres ikke av det som puttes i munnen,

men av det som passerer gjennom og omkring de fem millioner

tarmtotter.

Alle spiser, og alle tror de vet hvorfor de spiser. Medisinsk

vitenskap vet det ikke — og vet enda ikke hva en celle er. Den vet

heller ikke hvordan cellemotoren forvandler fødesubstansen til

energi. Derfor er det og umulig å si hvorfor man spiser og hvorfor

cellene krever just denne og ingen annen næringssubstans for å

kunne utføre en riktig, fysisk funksjon. Faktum er at ingen lege

eller vitenskapsmann noensinne har kunnet gi et tilfredsstillende

svar.

Jesus Kristus viste oss den fullkomne veg. Han åpenbarte at

mennesket ikke bare må gi akt på de fysiske behov, men har en

langt viktigere del av sin person som også må vies spesiell

oppmerksomhet. Det er menneskets åndelige natur. Han sier i

Matt. 4.4: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord

som går ut av Guds munn.» Han talte om avholdenhet fra mat da

han nettopp hadde avsluttet en «profetfaste», 40 dager.

Det finnes religiøse mennesker som er slitere som aldri får

utrettet noe. De arbeider hardt, men forgjeves.

En kan tenke seg det samlede kvantum matvarer for vårt

daglige spiseprogram, i alminnelighet 3 måltider pr. dag. Denne

maten er det som opptar det meste av mange menneskers tid.

Matspørsmålet tar bred plass. Endog mange kristne er bundne

som treller på dette området, som om livet avhenger av de

materielle problemene «Hva skal vi ete, hva skal vi drikke, hva

skal vi kle oss med?» osv. — og ikke av Kristus. Deres legeme, sjel

og ånd er fullt ut engasjert med dette ene — materialisme. Det

blir verken tid eller krefter til overs for åndelige behov. Å kjøpe,

tilberede, koke, servere og spise maten blir hindring for å ta tid til

bønn enn si faste. I virkeligheten er jo dette en ugrunnet

unnskyldning. Hvis en nemlig ikke ga all sin tid til dette ene, ville

en ikke behøve å forsømme det andre. At den som har en stor

familie å sørge for må ta den nødvendige tid til sitt arbeid, er

selvsagt. Men — må det ikke innrømmes at mange har sorg og

strev med mange ting, som trass i alt ikke er nødvendige hele

tiden? Hvis disse strevsomme slitere ville la seg løse fra de timelige

ting, ville det automatisk og ganske snart bli — faste. Vær så snill

og les Matt. 6,25, Luk. 10,40-42 og Salme 78.

Jesus underviser oss om vegen i Bergprekenen. Herrens bønn

finnes i samme kapittel, og de kristne kjenner den godt. Men Jesu

undervisning om fasten og et riktig forhold til maten, gir man lite

akt på. Hvorfor ikke praktisere alt det Jesus underviser oss om?

Går man inn for en faste for å ære Jesus, blir det også faste fra

verdslige behageligheter, og en blir mer upåvirkelig overfor

satanisk innflytelse. Våre muligheter på det åndelige område blir

større fordi det naturlige blir satt til side for det åndelige. Kjødets

lyster og behageligheter blir stillestående. Fiendtlige innfall

hindres, og indre vekkelse blir resultatet. Ånden står kjødet imot.

I studiet av fasten kan det være interessant å legge merke til fire

forskjellige faktorer.

Tallet fire — 4 — er menneskets tall. Det spiller en viktig rolle.

I det fysiologiske studiet av mennesket finner vi at tallet 4 stadig

gjør seg gjeldende. Dette gjelder også på fastens område, hvilket

vi vil stanse litt for. Og vi tar med andre interessante 4-tall i vårt

studie.

Når mer enn 95% av vår befolkning er «forspist» (Amerikas

befolkning), hvordan kan da en troende stille seg likegyldig

overfor budskapet om faste? Jesus fordømmer stor-eting og

fråtseri, ja, han setter det endog over drukkenskap. De fleste

drankere er først storetere. Storetere blir sykelige.

Den fastende fornekter seg smaksnytelsen. Tungen er magens

første del. Den har fire smaksfelter.

Smaksevnen er fordelt på fire forskjellige felter av tungen, søtt,

salt, surt og bittert. Feltene er dog ikke skarpt avgrenset, men

griper over. Midt på tungen er et felt uten smakssans, den stille

sone. Prøv å smake på noe søtt bakerst på tungen eller salt på

tungespissen, og legg merke til hvor blottet for smak den føles.

Nesten all mat er sammensatt av flere forskjellige substanser og

påvirker selvsagt ikke bare én, men flere, stundom alle fire

smaksegenskaper, og gir en blandet smaksfølelse. En sitron har

en bitter så vel som sur smak, et eple smaker både søtt og surt

samtidig. Fremst på tungen smaker alun surt, mens den bakerst

på tungen gir en søtlig smak. Det finnes ikke noe slikt som en

utpreget ren smak. Tungen kjenner ikke bare forskjell på søtt

eller surt, men den har og evne til å skjelne og fornemme tyngde,

fluidum, grovt eller mykt, mildt eller skarpt, temperatur,

klebrighet eller fuktighet i føden.

Når disse smakssansene får en ferie, innfinner det seg en ny,

åndelig og sterkere smak med sans for dypere ting, ting i Åndens

rike. Det synes som en oppstandelse, som er herlig for ånden.

Smak betyr glede. Som vi har nevnt, er fasten ingen behagelig

prosess. Likevel — det å forsake de mange smakfulle retter

oppveies ved gleden over det åndelige utbyttet.

Fasten gir oss bedre anledning til åndelig «fest».

Når vi en gang har «smakt» Guds godhet i hans ord og

gjerninger, gleder vi oss ved vissheten om at vi kan få gjentatte og

hyppigere opplevelser av hans rettferdighet. (»Så sant I har smakt

at Herren er god.») 1.Pet. 2,3.

Noen slags føde smaker mindre godt. Eddik og salt smaker i seg

selv mindre godt. Slik er det også med noe i evangeliet. Budskapet

om fasten hører til de ting som er vanskelige å ta imot og å

«smake». Jesus gjennomgikk denne prosessen i førti dager. Han

smakte alt det som kan møte en fastende person. Han smakte

hver fase av fasten. Men han gikk ikke bare inn i faste, han gikk

lenger, «han smakte døden for alle». Hebr. 2,3. Han smakte alt

det forferdeligste som tenkes kan.

La oss huske at vi får mer smak for det åndelige om vi forsaker

smakfulle retter for en tid.

Det hender ofte at barn nekter å spise forskjellig slags mat,

fordi de innbiller seg at den ikke smaker godt. Stundom er også

voksne mennesker på villspor med hensyn til slike ting, men de

oppdager senere, når de går inn for å smake på tingen, at de tok

feil. Voksne mennesker kan oppnå en alder av femti år uten å

prøve en spesiell rett mat. De har etter grundig prøve funnet at

maten smakte fortreffelig. En har da ergret seg over å ha gått

glipp av noe riktig velsmakende i så lang tid, bare på grunn av en

innbilning.

Vi kan gjøre en sammenlikning på det åndelige område. Mange

vitale sannheter i Guds ord har smakt det naturlige menneske

mindre godt. Fasten kan være en av dem. Hermed menes ikke

nødvendigvis en faste på 2-3 dager, men det vi kaller en

gammeldags «profetfaste», altså en faste av samme lengde som

Jesu faste. Et hvilket som helst gjennomsnittsmenneske kan gå

inn for en slik faste.

Hvorfor ikke — smake og se?

En tid behandlet forfatteren mange forskjellige slags aroma-

tiske ekstrakter. Aroma kan bedra en om en smaker på den. En

meget sterk vaniljeekstrakt kan smake vemmelig direkte fra

flasken. En svak aromatisk ekstrakt som er billigere i pris, kan

smake bedre, fordi den er mildere og tilsatt søt-stoff. Den søte

vaniljen gjør mer av seg på tungen mens den sterke vaniljen har

bare den sterke, bitre smak. Om den billige og svake vaniljen blir

brukt i husholdningen, blir husmoren ofte skuffet. Kaken eller

retten fikk ikke den riktige smaken. For å forbedre den billige

vanilje som en konkurrent solgte, kunne jeg tilsette 4 dråper av

min sterke ekstrakt og en smule sukker til et glass melk. Etter å

ha smakt ville husmoren være overbevist om kvalitet og styrke i

mitt produkt, fordi hun av egen erfaring kjente til det.

Hvis faste og bønn er bibelske sannheter, hvorfor da ikke prøve

denne veg ved å praktisere det i våre egne liv og bli overbeviste ved

egen erfaring og ved Guds Ånd?

Neste side; 4.Del Faste og bønn.