Tarmkanalen — som inneholder fem millioner fingerliknende
tarmtotter, som igjen hver
for seg innbefatter tre tusen celler — er
en av de mest underfulle deler av mennesket som Skaperen satte
inn
i verden. Næringsstoffene absorberes der. Og der er hoved-
betingelsen for kroppens velvære. Fordøyelsesorganene har sitt
eget nervesystem og kan fortsette å leve tilnærmelsesvis fire timer
etter at mennesket er avgått ved døden
og hjertet har holdt opp å
slå. I et tilfelle ble et stykke av tarmkanalen med sine kraftige
celler
og innviklete struktur holdt i live, atskilt fra kroppen, i en
varm, nærende oppløsning i flere dager. Når runde, faste biter ble
puttet inn i tarmens åpning, tok tarmen til med sine bølgeformete
sammentrekninger på samme måte
som da den var i kroppen, og
den førte objektet helt gjennom kanalen. Disse prøver ble gjort
flere
dager etter menneskets død. Burde vi ikke vise skyldig
respekt for denne underfulle mekanismen i den Hellige Ånds
tempel og til Guds ære gi den en «ferie» oftere enn vi gjør?
Fastebruddet er en meget langsom
prosess (overgangen til
alminnelig spisevane), hvis en ønsker det beste resultat. Profetene
og
folk i gammeltestamentlig tid var vel kjent med fremgangs-
måten.
Ved
en studie av Elias’ faste ser vi at engelen ga ham føde i to
forskjellige rasjoner, før han tok til med sin 40 dagers faste. Og vi
ser ham utføre mirakler på tom mage.
Det var hungersnød i landet, men
profeten Elias eide visdom,
han var ikke bekymret for «dagen i morgen». Han møtte
motgangen
og brukte tiden slik at det ble til forherligelse og ære
for Gud. Hungersnøden som syntes så truende for de andre, ble av
Elias forvandlet til en hellig faste. Og da denne fasten var over,
sendte Herren ravner to ganger daglig med mat til Elias.
En ny hungersnød rammet det hjemsøkte land, og det er trolig
at Elias
nyttet også denne periode til bønn og faste. For det var
straks etter den han utførte bemerkelsesverdige mirakler. I hvert
fall tørket hans vannkilde i Krits bekk ut. Han ble ledet til en
fattig enke da fasten var over, og — legg merke
til — hvor
forsiktig han brøt den! «Han sto opp og gikk til Sarepta, og da
han
kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved;
han ropte på henne og sa: Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan
få drikke! Da hun nu gikk for å hente det, ropte han etter henne
og sa: Ta med et stykke brød til meg!»
— Legg merke til at han sa:
«et stykke brød» (1.Kong. 17,10-13). Ganske sikkert var han nå i
ferd med å bryte en faste han hadde hatt. Og han forsto at vann
var det viktigste. Og et «stykke brød», forsiktig fortært,
var det
neste skritt. Vi kan igjen merke oss at skjønt Elias hadde fastet i
et
hungersrammet land, sa han (fortrolig med hvordan en faste
burde brytes): «Frykt ikke! Gå hjem og lag til det du har sagt. Lag
bare først en liten kake (engelsk overs.) av det til meg og kom ut
til meg med det. Siden kan du lage til deg og din
sønn.» — Legg
merke til underet etter fasten: «Melkrukken skal ikke bli tom, og
oljekruset
ikke fattes olje.»
Forfatteren er overbevist om at Elias var en av fastens fremste
talsmenn
som noen gang har levd, og at døperen Johannes, hvis
forbilede han var, er den eneste som kan sidestilles med ham.
I Kongebokens neste kapitel finner vi at Elias’ Gud svarer med
ild og ødelegger Ba’als profeter. Elias var nok også
her i en faste.
1.Kong. 18,41-42. «Elias sa til Akab: Gå nu opp, et og drikk! For
jeg
hører regnet suse.» Akab gikk opp for å ete og drikke. Men
Elias gikk opp på Karmels topp. Han bøyde seg mot jorden med
ansiktet mellom sine knær. Og vi finner Elias løpende foran Akab
som hadde forfrisket seg med
naturlig føde, mens Guds profet
hadde opplevd en åndelig fest i tro og kraft. «Men Herrens hånd
kom over Elias, han omgjordet sine lender og sprang foran
Akab.» 1.Kong. 18,46.
Den matforsakende Elias hadde svære prøvelser i forbindelse
med sine mange faster. Dette er noe enhver vil få
erfaring for i en
hellig faste. Fasten vil bli en virkelig åndelig kamp, om en går helt
inn
for den. Om en gransker det neste kapittel i Kongeboken
nøye, vil en legge merke til de prøvende ting Elias opplevde på
grunn av at Gud på en så mektig måte brukte ham i faste og
bønn.
Det er av betydning for oss å legge merke til hemmeligheten
som ligger bak både Elias’
og andre profeters fremgang — den
lange profetfasten. Og vi kan få en profets opplevelser hvis vi
følger
eksemplet. Hvorfor nøle, hvorfor tvile, hvorfor somle
omkring spørsmålet? Hvorfor ikke gå inn for denne profet- og
urkristendomslange fasten og få de samme opplevelser av tro og
kraft? La oss huske at Jesus Kristus ikke gjør
forskjell på folk. Vi
har like stor rett som Elias til å kunne utføre mirakler. («Elias var
et menneske under samme vilkår som vi.» Jak. 5,17.) Men vi har å
gjøre vår del og være villige til å
ta de lidelser) som følger med.
Det har hendt både ved bibelinstitutt og i en gruppe av troende
at en person har gått inn for en faste —kortere eller lengre —
har brutt fasten for tidlig, for hurtig eller feilaktig på
en eller
annen måte. Det har blitt årsak til alvorlig kritikk mot fasten og
dens
virkning. Og deres uforstandige fastebrudd har hatt så
skadelig virkning at de selv frivillig har søkt lege, eller deres
venner har nødet dem til det på grunn av skadevirkningen. det
har vært for lite undervisning på dette
området. Derfor blir all
langvarig faste fordømt og hindret både ved bibelskoler og i
menigheter.
Selvsagt virker dette skremmende på folk. Og det
hindrer fremgang, vekkelse og virkelig bibelske erfaringer.
Når vi går inn i en langvarig faste — tar vi ikke noe føde til
oss bare vann — en periode av dager eller uker,
er fastebruddet
etter en slik fasteperiode meget alvorligere og av langt større
viktighet
enn om det gjaldt en minimal faste. Dess lengre faste,
dess mer gjelder dette.
Magen
og tarmene går til hvile etter noen få dagers faste. Både
fordøyelsens og tarmenes avsondring blir tilbakeholdt og nesten
stillestående. Å gi magen noen solid føde i den tilstand, vil være
en virkelig forbrytelse mot den.
Det kan være av interesse å stanse
for en omtale av tarmens funksjon. For å bli i stand til å absorbere
fordøyet føde og den store mengde av avsondrende fluidum,
utvider tarmen sine vegger, ikke bare ved å utfolde
større folder,
men også ved utvekster, kjent som tarmtotter. Slimhinnen er
dekket
av millioner ørsmå, hårliknende strukturer — tarmtotter.
Hver enkelt er fra 1/35 til 1/50 tomme lang. Under en faste blir
tarmtottene passive og mindre av størrelse. Dess lengre fasten
varer, dess mindre aktive synes de å bli.
Når en person tar føde til seg og den kommer i berøring med
tarmtottene, kjenner
fordøyelseskjertelen til behovet og sender
øyeblikkelig en tynn stråle av fordøyelsessaft over føden, for at
den skal kunne fordøyes. Det er også kjemikalske stimulanser
som påvirker tilførslen av disse fordøyelsessyrer.
Vandreceller
kryper ut av lymfeknuten og bearbeider næringen for å skille ut
ufordøyelige
deler. Og fordøyelsesakten forvandler maten til
matvann, aminosyre, stivelsen til druesukker og fettet til glyserin
og såpe.
Ved en lengre faste blir det stilstand i avsondringene, og
funksjonene sovner. Hvis næring da kommer plutselig til dem —
på feilaktig måte og i gal kvantitet, streiker de. De kan
ikke våkne
plutselig og ta til med dette vanskelige, delikate arbeid — sitt
sedvanlige
verv. Derfor kreves en langsom, mild stimulans med
fruktsaft — fortynnet, hvis fasten har pågått mer enn ti dager —
og bare i små doser fra 120 til 170 gram de første få måltider.
Denne fruktsaft (eller klar grønnsakkraft
eller kornkraft) vil
langsomt og gradvis re-etablere en god fordøyelse.
Disse
tarmtotter og fordøyelseskjertler tørker altså ikke opp og
blir ikke konstant passive, men sovner bare, så å si, og vekkes
igjen som nevnt, ved en meget, meget mild og lett stimulans —
vann blandet med noen få, ganske
lette næringsstoffer, slik det
forekommer i den uttynnete frukt- eller grønnsakkraft, etter en
faste
over femten dager. Ernæringsgraden i den uttynnete, vann-
liknende føde må være så liten, for at tarmtottene kan våkne av
sin slummer, ganske langsomt og gradvis. Det kan i virkeligheten
ta dager med stimulans før
hver av cellene i de fem millioner
tarmtotter i tarmveggen er blitt fullt våkne igjen. Hver tarmtott
har
tre tusen celler som må vekkes til full funksjon, før magen kan
betraktes som helt re-etablert til normal funksjon. Selvsagt krever
det tid og tålmodighet av den fastende, før han igjen kan spise
regulært. Overgangen fra faste til regulært
kosthold krever i
alminnelighet like lang tid som fastens varighet, men det tar bare
omkring
seks dager med fruktsaft og frukt etter en 21-40 dagers
faste. Resten av tiden bør en ha lett og lettfordøyelig kost, frukt,
grønnsaker eller melk i moderate porsjoner med riktige pauser og
ingen ting mellom måltidene.
Blant tarmtottene er det to sett piper, blod- og lymfeårer.
Blodårene absorberer både
aminosyren og sukkeret. Begge
substanser føres inn i blodet. Lymfeårene ender som trange poser.
Disse
suges fulle av glyserin og såpe, og herav dannes kroppens
fett. Det nærende fluidum forvandles til en slags melk. Når
tarmtottene er fylt med melk, trekker de seg sammen og pumper
melken inn i lymfekarene.