h o v e d s i d e

Klikk på bildet for å forstørre det.

Denne siden inneholder:

De Ti Jomfruene - Matteus 25: 1-13

Den Barmhjertige Samaritan- Lukas 10:25-37

Den Fortapte Sønn -  Lukas:15-33

Såmannen - Matt 13:1-9

Lignelsen om De Ti Jomfruene
Lignelsen om de ti jomfruene. Matt. 25, 1-13. Bilder og lyder: Forskjellige fra internett. Musikk: https://www.123hjemmeside.no/builder/pages/BuilderWelcomeMusic.aspx. Sammensatt av sondagskole-for-voksne.com. YouTube link: https://youtu.be/M4tD25baFa0. Lagt til min hjemmeside den 15.05.2018.
Lignelsen om Den Barmhjertige Samaritan
Lignelsen om den barmhjertige samaritan. Lukas 10,25-37. Bilder og lyder: Forskjellige fra internett. Musikk: https://www.123hjemmeside.no/builder/pages/BuilderWelcomeMusic.aspx. Sammensatt av sondagskole-for-voksne.com. YouTube link: https://youtu.be/MbKf5iHV0Z0. Lagt til min hjemmeside den 15.05.2018.
Lignelsen om Den Fortapte Sønn
Lignelsen om den fortapte sønn. Lukas 15, 11-33. Stemmen: KABB Lydbibel. Bilder og lyder: Forskjellige fra internett. Musikk: https://www.123hjemmeside.no/builder/pages/BuilderWelcomeMusic.aspx. Sammensatt av sondagskole-for-voksne.com. YouTube link: https://youtu.be/Fmax8QqPiBE. Lagt til min hjemmeside den 15.05.2018.
Lignelsen om Såmannen
Lignelsen om såmannen. Matt. 13,1-9. Stemmen: KABB Lydbibel. Bilder og lyder: Forskjellige fra internett. Musikk: Magix Movie, Audio. Sammensatt av sondagskole-for-voksne.com. YouTube link: https://youtu.be/rhRaCVxQU_Q. Lagt til min hjemmeside dem 11.03.2022.

SÅMANNEN I VÅRT DAGLIGE LIV

Her under har jeg gjengitt noe av den gode beskrivelsen som W. Philip Keller skriver i boken: «A Gardener looks at the  Fruits of the Spirit.» På norsk: «Åndens frukt.» Første del av boken er inspirert av lignelsen om såmannen. Derfor har jeg lagt teksten til denne siden under videoen om lignelsen om såmannen fra Matteus 13,1-9. Beskrivelsen har gitt meg en bredere forståelse av denne lignelsen. Håper at også mine besøkende på Hjemmesiden har glede og nytte av denne fortolkningen av lignelsen. Boken er oversatt av Josef Haugen, og utgitt på Filadelfiaforlaget A/S i 1985.

VEIKANTEN

Klikk på bildet for å forstørre det.

Og da han sådde, falt noe såkorn ved veikanten, og fuglene kom og åt det opp (Matt 13,4)

 

Når noen hører rikets ord og ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som ble sådd i hjertet hans. Dette er den som tok imot såkorn ved veikanten (Matt 13,19)

Jord som blir tråkket på av tusenvis av føtter blir hard som teglstein, fast som betong og fullstendig ugjennomtrengelig for de spede røtter for et hvilket som helst såkorn som blir sådd på den. Det er bortkastede såkorn å strø dem ut over slik jordgrunn. Og det er bortkastet håp å innbille seg at det vil bli noen avling av å så i slik hard jord. Denne slags jord er bare nyttig for fuglene. For her var de ikke sene om å plukke opp såkornene som lå åpenlyst i dagen. Det var en enkel sak å snappe dem opp, og resultatet var mangel på avling.

I lignelsen om såmannen sammenligner Jesus enkelte menneskers liv med denne jordgrunnen. Vår livs hage er på enkelte steder blitt trampet hard som stein av oss selv og av andre mennesker, og av forskjellige påvirkninger i vår erfaring. Jesus forklarte ikke videre hvem disse påvirkede gjester skulle være. Det er fåfengt å forsøke å regne opp alle. For det veksler fra hage til hage. Men for hver av oss er det slik at visse mennesker og påvirkninger tråkker sin sti gjennom våre liv. La oss se nærmere på noen av disse som kan trampe våre hjerter harde på en slik måte at det blir liten eller ingen respons på det Guds ord som måtte være plantet der.

 

Våre venner og bekjente

En kan spørre: «Hvilke er de mennesker som oftest tråkker sin sti gjennom våre liv?» «Hva slags påvirkning bringer de inn over våre sinn?» «Gjør de meg hardere overfor Gud?» «Gjør de meg fast og konsentrert i min overbevisning i forholdet til Kristus?» «Bidrar de til etter hvert å styrke min følelse av Helligåndens nærvær? Dette er høvelige og hensiktsmessige spørsmål som det er nyttig å bli stilt overfor. Ofte, uten at vi selv merker det, kan vår sjel komme i motsetningsforhold til Gud, den eneste som tar hånd om oss med en slik guddommelig kjærlig oppofrelse.

Stien som har blitt tråkket gjennom vår sjel og ånd, kan ha blitt fast og hard takket være verdens ideologier og dens dominerende tenkning. Vi blir et produkt av kulturen i det samfunnet vi tilhører. Når Guds syn på tingene blir lagt oss på hjerte og hans mål og hensikter blir oss forelagt, så er vår første reaksjon: «Glem det - dette er nettopp noe for fuglene.»

Det er det viktig å ha en trygg krets av kristne venner og bekjente omkring seg. Vi kan ikke tillate enhver fremmed eller bekjent å tråkke en sti gjennom våre liv. Hvis de gjør det, kan resultatet bli katastrofalt for den kristne og til sorg for Gud. Disse som ikke kjenner Kristus, kan i større eller mindre grad påvirke og forandre våre sjelers innstilling og sette vårt sinn opp mot Frelseren, slik at det bygges opp under motstand mot Guds ord når det blir presentert for oss. En kan stå i fare for å miste den varme responsen og lydigheten overfor den hellige Ånd som er sådd i våre hjerter. Slik blir jordbunnen i vårt liv liggende naken og uproduktiv. Guds ords såkorn kan ikke gi noen avling i slike situasjoner. De ord som blir sådd, snappes vekk av sjelefienden, og det blir ingen frukt. Innstillingen er en slags total likegyldighet. «Dette er bare nonsens - glem det - det hører fuglene til.»

 

Den litteratur vi leser og de TV-program vi ser på.

Den andre sterke påvirkningen som lager hardtrampet jord og vei gjennom våre liv, er det materiale vi tar inn via lesning og synsevne, og som vi på den måten legger vårt sinn og våre sanser åpne for.

Hva slags bøker leser jeg? Hva slags magasiner, ukeblad og aviser foretrekker jeg. Hva slags TV- eller radioprogrammer, internett og podkaster ofrer jeg oppmerksomheten på? På dette område er vi ofte vanemennesker. Vi legger oss til en umettelig appetitt og interesse for visse tidsskrifter, program eller for visse profesjonelle utøvere. Faktisk blir dette en slags mani. Vi tillater oss selv å bli manipulert av massemedia, blir som plastisk leire i redaktørens, forfatterens eller programprodusentens hender. Vi blir tråkket og hardtrampet ved hjelp av dette stadige påtrykk som hviler på oss, slik at våre overbevisninger dannes og festner seg lik sement.

Mange av de menn og kvinner som dominerer massemedia er ikke-kristne. Enkelte av dem er endog svært gudsfiendtlige. Slike folk gjør sine utfall på en utspekulert men likevel alvorlig måte i den hensikt å undergrave Guds folks tillitsfulle tro. Ved hjelp av en slags snikende, underfundig påvirkning, ved å så tvil, ved nedvurderinger og ved den fortvilelse de vekker tar de sikte på å svekke vår tillit til Jesus. Den totale tragedie som kan bli følgene her, består i at dette stadig fastholdte og selvsikre mønster for verdslig tenkning og filosofi baner sin vei gjennom våre liv. I vårt indre livs hage fører denne trampingen til at frukten uteblir. Guds ideer, Guds husholdningsmønster, Guds syn på livet, Guds standard for oppførsel, Guds måte å prioritere på, alt dette greier simpelthen ikke å trenge gjennom, når hjertet blir hardt. Det fins ingen mulighet for Ordets gode såkorn til å spire eller sette rot i hard jordbunn, uimottagelig for Ham.

Alt i alt er vi totalsummen av våre egne valg. De avgjørelser jeg tar når det gjelder hva jeg skal utsette mitt sinn, mine følelser, min vilje og min ånd for, de er mitt ansvar. Om mitt liv skal bli mykt og medgjørlig under Guds gode hånd, det er noe som i det vesentlige avhenger av hva eller hvem jeg tillater å tråkke en sti gjennom mitt sinn.

 

Den musikken jeg lytter til

Det er mange slags musikk som er høyst anbefalelsesverdig. Den første musikk som klang ut over vår planet, var utsøkt komponert på inspirasjon av Guds egen Ånd. Det majestetiske brus av bølger innover en sandstrand, tordnende fossefall, strømhvirvler i et elvestryk. De myke melodier fra vindpust i trærne blader eller brisen som leker seg med markens grasstrå. Den yndefulle sang fra fuglestruper, insektsumming over engen, et barns latter eller en gammel manns melankolske plystring, alt dette kan løfte vår ånd.

Samtidig fins det en hard, grov musikk. Sprunget ut av en forvridd kultur, skapt av mennesker fjernt fra Gud, som beskriver og reflekterer de aggressive og heftige følelser, og den lidenskapenes fortvilelse som kjennetegner mennesker i mørke. Den skaper et voldsomt press og reiser lidenskaper i oss gjennom sin uopphørlige hamring på våre sinn. Hvis den tillates å gjøre dette, kan den også tråkke sin vei inn til menneskets personlighet. I hendene på onde mennesker kan den være i stand til å forårsake store ødeleggelser i de unges sinn og deres følelsesliv. Høyverdige overbevisninger og prisverdig selvbeherskelse kan bli brutt ned gjennom den ustoppelige hamring og banking av en slik «gal» musikk. En av de lumskeste farer ved denne slags musikk er at den distraherer menn og kvinner og vender dem vekk fra det som kommer fra Guds Ånd. I stedet blir en fasinert av det gamle livet, det som ligger vår natur nær. Følelsene piskes opp og lidenskapene vekkes. Hele personligheten antar en pervers måte å uttrykke seg på, motsatt det som er Guds egentlige hensikt med sine barn.

Dessverre så har denne musikken blitt godtatt også blant mange av Guds folk. Lite later det til å bety at noen oppdager hvor alvorlig de er blitt bedratt. Deres sinn er blitt tatt til fange, og deres vilje er blitt umedgjørlig overfor Gud.

 

Begjæret etter det lystbetonte

Det er realistisk å påstå at vi her i vesten er et hedonistisk (moraloppfatning som setter lysten og nytelsen som det høyeste mål for våre handlinger) samfunn, bestående av mennesker som fullstendig har hengitt seg til jakten etter fornøyelser, makelighet og luksus. For mange har nytelsen blitt hovedbeskjeftigelsen i livet. Å forkjæle seg selv ved hjelp av en eller annen form for sensuell opplevelse er blitt en slags mani for mange.

Som med musikk, slik også med livets gleder: noen av dem er rene, prisverdige og inspirerende. Andre kan være avgjort nedverdigende og ødeleggende. Fornøyelser og nytelser av så mange slag kan bli en slags besettelse. De tyranniserer vår tid og dominerer våre dager. Deres stadige krav på oss begynner så å tråkke en sti gjennom vår korte livssyklus. Den slags tilfredsstillelser legger beslag på en så stor del av våre tanker, vår energi og våre midler at de områder de kontrollerer i våre liver er tapt land for Gud.

Hvis de ressurser vi spanderer på slike gleder, i stedet ble investert i Kristi interesser her i verden, da skulle vi bli storlig overrasket. Menighetene skulle blomstre. Våre gudshus skulle fylles. Forkynnerne skulle bli flere. De fattige ville bli hjulpet. De nedtrykte skulle løftes opp. De lidende blant jordens menn og kvinner skulle få lindring. Og på samme måte som vår Herre og Mester gjorde, skulle mange gå omkring og gjøre vel på denne vår gamle jord.

Vår Far, vår livs gartner, ser etter jord som er myk nok til å kunne produsere den slags gode frukter. Derfor er det trist å måtte medgi at iblant er våre dager så tettpakket med nytelser av forskjellig slag at de farer hen uten å produsere en eneste velgjernings frukt av varig verdi. Vi er altfor opptatte.

 

Våre personlige ambisjoner

Personlige og private ambisjoner i livet representerer et enormt problem for mange kristne. De kjemper en uopphørlig kamp for å få sine egne ønsker til å passe inn i Guds vilje. De lever i en stadig spenning mellom å søke sitt eget og å tjene Kristus. På samme måte vil et individ med sterke personlige ambisjoner av selvsentrert art snart bli vendt vekk fra Gud. Det er en ufrakommelig regel at den ambisjon vi har dypt i vår vilje, den blir selve polarstjernen som vi styrer våre daglige avgjørelser etter. Alle våre valg, bevisste eller ubevisste, bestemmes av denne. Den blir den bestemmende faktor som tråkker en slags hovedsti gjennom alle våre aktiviteter. Alt annet blir sekundert, endog Kristi planer med oss. I skarp kontrast til en selvisk innstilling står Jesu påminnelse: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matt. 6:33).

 

Vårt private tankeliv

Det er blitt hevdet at «jeg er det jeg tenker på når jeg er alene, og ikke det jeg gir inntrykk av overfor publikum.» Dette er et klartseende og nøkternt utsagn. Det feier vekk det vi måtte ha av fasade og et bedragersk ytre. Det er slik Gud, vår Far, ser og kjenner oss. Kanskje mer enn noe annet er dette, vårt gamle tankemønsters jordgrunn det vanskeligste han har å takle. Noen av oss rommer områder der fastholdt nag og uvilje har gjort oss harde overfor andre gjennom flere år. Selv den hellige Ånds sprengkraft har vanskeligheter med å bryte opp denne kompakte klump av forakt, kritikk og hatsk fiendskap som har forherdet oss. I noens liv har stridbarhet, hat og uvilje tråkket et veifar gjennom deres tenkning i så lang tid at ikke et eneste såkorn, strødd ut av Guds gode hånd, greier å gro. Denne ulykkelige, gamle tankegang har gjort sjelens byggemateriale hardt. Hvis så noen antyder overfor dette mennesket at de burde gjøre en endring på denne sin indre holdning, sitt indre fiendskap, da grynter personen i vemmelse til en slik ide: «Det der er nettopp noe for fuglene.»

«For som han tenker i sin sjel, så er han.» (Ordspråk. 23:7).

Hos de som tenker harde, uforsonlige tanker, der ligger jorden så til trampet at Guds gode omsorg ikke kaster noe av seg her.

 

Mesterens fotspor

I jordbrukssammenheng er det et gammelt ordtak som sier: «Den beste gjødning på en gartners jordgrunn er hans egne fotspor.» Den påpasselige og dyktige gartner sørger for at han ikke, slik det er tilfelle med fremmede og utenforstående, stadig går på disse stiene som etter hvert er blitt tråkket der. Hans egne føtter tråkker ikke de samme steder igjen og igjen. Han fordeler sine forsiktige og omtenksomme skritt over hver kvadratmeter grunn. Han kjenner hvert tre, hver plante, hver busk og hver blomst i sin hage. Han bokstavelig talt elsker den fram til rik overdådighet og produktivitet.

Hvis noen skulle få lov til å vandre gjennom mitt liv, da skulle det være Han som pleier og steller meg, og tar vare på mitt liv. Han som vet alt om meg og som lengter etter å foredle og forbedre mitt livs hage. Dette er ingen andre enn Gud selv. Han er den store og gode gartner, Jordbrukeren som elsker meg. Dette er et bilde av Jesus Kristus. Ved sin nådige og vennlige Ånd kommer han inn i våre liv og gir oss av sitt eget liv. Mens han øser ut sin godhet og sine velsignelser over oss, gjør han sin gjerning dypt i vår ånd. Han myker opp grunnen i oss og gjør oss mottagelige for det han sår ut i våre liv. Han gjør oss rede til å få hans eget nye liv innplantet ovenfra. De fine, eksotiske frukter han bringer fra sin egen person, setter ny fukt og når fram til modning i oss.

Det endelige valg, hvem eller hva som skal dominere mitt livs hage, er i hovedsak mitt eget valg. Gud velger ikke på mine vegne hvilke venner jeg skal ha, hvilket lesestoff jeg skal ty til, hvilken musikk jeg skal lytte til, hvilken sider jeg skal oppsøke på internett og hvilken podkaster jeg skal høre på. Han velger ikke mine gleder, mine ambisjoner eller mine tanker. Jeg gjør det.

Er jeg - eller er jeg ikke - en person med veitråkket, hardt jordsmonn i mitt sinn, eller er jeg villig til å la Mesterens føtter sette sine spor i min sjels hage og gjøre jorden fruktbar? Eller foretrekker jeg å la verdens vesen forherde min sjel vis-a-vis Hans plan for mitt liv?

 

 

STEINGRUNN

Klikk på bildet for å forstørre det.

Noe falt på steingrunn, hvor det ikke fikk mye jord. Det spirte snart opp siden det ikke hadde dyp jord. Men da solen stod opp, ble det avsvidd, og siden det ikke hadde røtter, visnet det bort (Matt 13,5-6)

 

Men den som tok imot såkorn på steingrunn, er den som hører ordet og tar imot det med glede med en gang. Han har likevel ingen rot i seg, og holder bare ut en stund. For når trengsel eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, snubler han med en gang (Matt 13,20-21)

 Steingrunn er jord der såkornet ikke kan slå dype røtter. Det er tre typer av steingrunn: Fjell med et tynt lag med jord over eller den andre typen som er steiner i jorden, eller den tredje typen av jord som er grusjord som enten er full av grus og/eller sandstriper. I dag ville vi vel kalle steingrunnen for marginaljord. Dette er jordgrunn som selv om den er renset og kultivert ved hjelp av enorme kostnader og stor innsasts, likevel ofte kaster lite av seg. Det er fordi den er så full av stein.

Jesu erklærte i lignelsen om såmannen at noen av oss er slike harde steingrunn-mennesker. Den egentlige grunnen til at det ikke blir produsert frukt i våre liv er simpelthen at vi er stein-sjeler.

Nå må du gjerne spørre: «Hva er det som gir oss en slik steinete sjel? Hva er det karakteristiske for en slik berglendt karakter? Hva slags framferd og oppførsel bidrar til å skjule de steiner som ligger begravd under overflaten i et uproduktivt liv? Hva er kjennetegnet på et slikt stykke marginaljord som gir avlingssvikt?». Som det er tilfelle ute i naturen, slik er det også i våre liv. Det er tre hovedtyper av steingrunn/marginal jord.

 

Den første typen steingrunn er et tynt lag med jord over fjellet, dette er vantro.

Et fjell av vantro under overflaten, er det bedragerske arealer der bare et tynt lag med jord dekker over en svær flate grunnfjell. Såkorn som blir strødd ut over slik jord, vil raskt skyte opp. Fjellet samler vann og holder på varme, slik at det på kort sikt tilbyr gode kår for såkornet. Trist å måtte medgi at denne raske oppkomst av grønne vekster er kortvarig. De unge plantenes skrøpelige røtter stanger forgjeves mot fjellpanseret under overflaten. De lykkes ikke i å gro. Det er ingen fruktbar jord å strekke seg ut til der de kan oppta næring. Det fins ikke tilstrekkelig rom for deres rotsystem. Under vårsolens varme og intense stråling bukker de skjøre plantene snart under. De visner, blir grå, senere gule, så brune, inntil de, bleknet og ødelagt av dagens hete og endelig faller de fullstendig sammen - total avlingssvikt.

De gode såkorn blir gjennom Ordet sådd i vår sjels skrøpelige jord. Den kan synes å være bra sædejord. Til å begynne med er det positiv respons å merke. De later til å blomstre. Nye kristne venner, det varme, kjærlighetsfulle fellesskapet, de mer ekstatiske opplevelser de måtte ha, deres friske sammenkomster, alt dette skaper en rask oppblomstring vekst, men snart tar det hele til å skrumpe inn og visne vekk. Snart går det opp for oss at det hele har vært et kunstig blaff, en «overflate-erfaring». Hele prosessen har noe smertelig patetisk over seg. Personen som det begynte så løfterikt med, er grundig slått ut. Han eller hun som lot til å ha slike enorme muligheter for fruktproduksjonen, viste seg å svikte underveis.

Hva er problemet her, dypest sett? Hva er den egentlige vanskelighet som skjuler seg under vårt åndelige livs overflate? Svaret kan gis i ett ord: vantro. På samme måte som de massive grunnfjellsformasjoner som skjuler seg under den skrinne jorda, er ute av syne for våre blikk, slik vil også vantroen vanligvis ikke avsløre seg uten videre. Likevel ligger den der som et slags grunnfjell under mange åpenbare liv.

 

VANTRO

Vantroen kuer og forkrøpler oss. Det er tre markante sider ved vantroen som hvis vi greier å få tak i dem, vil sette oss i stand til å se hvordan vår åndelige jord egentlig er beskaffen.

 

1. Vår tro er rettet mot menigheten, ikke mot Kristus.

Troen hos mange av oss har sine røtter i den grunne jorden som det kristne fellesskap egentlig er og som vi er en del av. Dette gjør at vi kan være ganske sikre på å vakle i vår tro.

Predikanter og bibellærere viser seg å ikke være helt fullkomne. Slette vennskap fra andre kristne viser seg å hvile på falskt grunnlag. Ritualer og samværsformer innen menighet og kirke blir kjedelige. Og siden vi selv er en del av alt dette, vil den åndelig jordgrunn i våre liv snart vise seg å være grunn. Når så ting går galt, blir vi harde og kyniske. Etter hvert oppdager vi at vi forsteines mer og mer overfor det guddommelige. I sin dypeste grunn skjer alt dette fordi vårt håp, vår tro, vår tillit ikke var rettet mot Kristus, men mot menigheten. Ofte opplever vi at når det røyner på så viser det seg at menigheten simpelthen ikke gir oss virkelig hjelp og støtte i de påkjenninger som tiden og det samfunnet vi lever i, påfører oss. Dette grunnfjell av vantro, gjør det umulig for Herren å skape noen slags vedvarende frukt i våre liv.

Kristus derimot, han har aldri sviktet den tillit som vi har rettet mot ham. Han honorerer alltid den tro vi har til ham. Vår tro, vår tillit, må ha sin grunn i Gud. Han er det eneste grunnlag for vår frelse, vårt håp vår fred, vårt hele liv.

 

2. De som tviler på bibelens troverdighet

Den andre siden ved vantroen er vår motstand overfor det å ta Guds ord på alvor i det virkelige liv. Fordi vi ikke regner Bibelen for å være en gangbar, dokumentert guddommelig sannhetserklæring, stiller vi spørsmålstegn ved dens troverdighet. Vi går ikke med på å betrakte den som en overnaturlig åpenbaring av åndelig ubestikkelig helhet og renhet.

Altfor mange av oss setter Skriften på linje med andre skrifter av menneskelig opprinnelse. Nokså naivt går vi ut fra at det er vårt personlige skjønn som skal akseptere eller avvise Skriftens autoritet. Vi godtar ikke at dens forskrifter skal etterleves i gjerning her og nå.

Resultatet av dette er at hver gang Guds ord peker på noe for oss, reagerer vi ikke slik vi burde. Vantroen i vår vilje gjør oss harde. Ikke å undres over at Skriften gjentatte ganger snakker om menneskenes harde hjerter, vår uvillighet til å gi seg inn under Guds hensikter og ønsker.

 

3. Selvopptatthet

Den tredje siden ved vantroen er vår kolossale selvopptatthet. Fra vår tidlige barndom er vi blitt lært og oppdratt til å ha selvtillit, være selvbevisste og selvbestemmende mennesker. Jeg og meg og mitt er det treenighetens sentrum som våre små liv kretser om. Vi bygger hele vår jordiske tilværelse på den forutsetning at jeg er den viktigste person på vår planet. Resultatet er selvopptatthet av skremmende dimensjoner.

I diametralt motsatt retning går kallet fra Kristus ut på at vi skal glemme oss selv, tape våre liv, følge ham, sette ham i sentrum for alt vi har fore, og gi oss selv ut i glad tjeneste for andre.

Dette går for det meste på tvers av våre tanker. Vi sier det kanskje ikke åpenlyst, men mer privat er vi overbeviste om at Guds forordninger fører til det rene ingenting. l virkeligheten tror vi ikke at Gud i Kristus har den eneste oppskriften for et meningsfullt og rikt liv. Resultatet blir at til tross for at vi med vår forstand, og kanskje også følelsesmessig, gjør krav på å tro på Kristus, så gjør vi det likevel ikke dypt i vår vilje, i de avgjørelser vi tar, og i vår ånd. Vi betrakter ham som en ideal-person, og som sådan er han ikke verd vår udelte lydighet, troskap og tillit. I slike sjeler, der grunnen består av denne slags vantro, der gjør Guds Ånd forgjeves forsøk på å produsere frukt av den karakter som er Åndens egen.

Det er tre skritt som kan tas for å komme vår vantro til livs, og de må tas under Guds Ånds aktive ledelse.

 

1. Be Gud ærlig at han åpenbarer seg for deg. Be ham vise deg hvem han egentlig er. Når du oppdager at han er den gode gartner som elsker deg umåtelig og som lengter etter å gjøre ditt liv produktivt, vil det få ditt stolte stein-hjerte til å smuldre.

 

2. Be Kristus at han ved sin Ånd viser deg, deg selv og din harde vilje. Når det så dages over din dunkle sjel og det går opp for deg hvor sta og vanskelig du kan være, vil det virke sønderknusende på ditt hjerte og forberede det for Guds dyptgripende arbeid.

 

3. Be Gud ved sin Ånd meddele deg en stor tro - den troen som består i å stole ubetinget på ham; den troen som karakteriseres ved fullstendig tillit til Kristus og hans trofasthet overfor oss; den troen som rett og slett består i å gå ut og gjøre hva han enn ber oss om gjennom sitt ord ved Ånden.

 

Den andre typen steingrunn er steinete jord. Dette er et hardt hjerte, steil vilje og ulydighet.

Denne type steingrunn er den vi rent generelt kan betegne som steinet jord. Denne slags jord er bestrødd med løse steiner av vekslende størrelse, fra eggestore til svære kampesteiner på flere hundre kilo. Ofte er dette svært så fruktbar jord, men det kreves enorm innsats av arbeid og økonomiske utgifter for å klargjøre den til skikkelig forbedring.

I vår kristne erfaring fins det også slik villmark. Det er marker med steinet jordgrunn der Guds ords såkorn er blitt sådd. Det spirer og grønnes raskt mellom steinene, men visner snart hen og blir til ingenting.

Ethvert sted og ethvert område i livet der en person velger å være ulydig mot Gud, velger å gå sine egne veier og gjøre sine egne ting, der er det slik steinet jord. Det er dette som menes med å ha et hardt hjerte. Det er på den slags grunn den gode gartner nedlegger enormt slit og strev for å få noe til å gro. Disse områder, der vi stivnakket viser fra oss Kristi befalinger, er slik øde, steinete jord. Det blir slik fordi vi blokkerer hans Ånds medvirke i våre foretagender og legger hindringer i veien for hans ord. Det blir ingen vekst. Ingenting skjer. Våre sjeler blir utpinte og våre liv sløve. Og det blir ingen vedvarende vekst som resulterer i frukt.

Ved hjelp av sin Ånd ønsker Jesus å rense den steinete og vanskelige jorden i våre sjeler. Han ønsker å plante sine egne rettferdighets trær på hvert sted der en ulydighets stein er blitt fjernet. Vår guddommelige gartner ønsker å dyrke fram en blomstrende hage der det tidligere bare var glatte, sleipe steiner av steil motstand mot hans ord. Hvis dette skal kunne skje, må vi ville det selv. I tillit til Jesus skal vi tro at han i vår aktuelle situasjon kan gjøre det øde landet i våre liv til en Guds hage. Vi må be ham gi oss en visjon, et forhåndssyn, et glimt av hva han kan gjøre med et hardt hjerte, en steil vilje og et trassig og egensindig gemytt. Hvis vi i sannhet ønsker en slik forvandling av vår karakter, vil det kunne skje. Ærlig og oppriktig skal vi sette oss fore å gjøre Guds vilje, føye oss etter Kristi forordninger. Ved at vi blir åpne og mottagelige for Guds Ånd, slik han taler til oss gjennom sitt ord, og vi vil ta oss tid til å grunne på Skriften. Da vil vi ta Guds ord på alvor, og vi vil svare på Kristi kall til oss. Vi vil sørge for å være åpne og disponible når Gud kommer for å arbeide med oss. Da vil vi bli forbauset over den vekst i gudsfrykt vi da oppnår.

 

Den tredje typen steingrunn er grusjord. Dette er utakknemlighet og kritikk

Denne grunnen består av lag med grus eller striper med sand. Iblant er det et tynt lag med jord som dekker over den forfatning som grunnen egentlig befinner seg i under overflaten.

Planter som slår rot her, vil som oftest skyte opp ganske kvikt. De kan vise opp rask og synlig vekst, men etter få dager med het sol og vind tørker de inn og visner hen. Grobunnen, bestående av sand og grus, er som en sil som lar fuktighet og næringsstoffer synke ned og dreneres bort. Røttene skrumper inn og dør. Bare ødemark blir tilbake.

Jesus hevdet at noen av oss mennesker er slik grusjord. Lite eller ingenting lykkes i å gro. Fins det noen parallell i våre personlige liv? Det finnes to.

 

Den første grusjorden er den grusete, som er utakknemlighet.

Grusjorden som fins under overflaten hos så mange av oss, er utakknemlighetens grunn. Det er den dypt innarbeidede murring og klage som så mange av oss gir etter for. Vi knurrer mot Gud over måten han behandler oss på. Grettent protesterer vi mot vår skjebne i livet og mener at veien han leder oss på, ikke er den rette og at de steder han fører oss til, ikke passer oss. Selvfølgelig vil vel de færreste utbasunere sin smålige klaging og knurring for all verden. Heller det motsatte. De fleste foretrekker å vise fram en tiltalende fasade. De gir inntrykk av at alt er i sin orden bakenfor det ytre skinn de bærer til skue. Men dypt under overflaten og dens smilende kunstighet ligger en festnet, motstandsdyktig, og iblant trassig bitterhet overfor Guds ordning i deres liv. Det gjør den Hellige Ånd sorg. Faktisk er det slik at han ikke kan produsere frukt i en slik surmulende, gruset jordgrunn.

 

 Den andre typen av grusjorden er sandstripene, som er kritikk.

Sandstripen i våre liv er denne vanen med å finne feil overalt, kritikksyken og sensuren overfor andre. Hvis vi ikke er på vakt overfor dette, kan det lett festne seg i vår karakter. Vi kan utvikle en innstilling som rent vanemessig kun ser den mørke, problematiske siden ved livet. Med en slik innarbeidet hard og dømmende holdning, som unyansert setter andre mennesker i et dårlig lys, blir vi vanskelige, krevende og uten mykhet i sinnet. Dette er ikke den gode jord der den guddommelige gartner kan bringe sin frukt til modning.

Men han kommer til oss og viser oss hvilke skritt vi kan ta for å få en slutt på vår knurring mot Gud og bringe til opphør denne vanen med å finne feil hos andre. Fest ditt blikk på, og søk bevisst, de elskelige, vakre, fine, rettskafne og vennlige sidene ved livet. Prøv å få øye på det beste hos andre. I brevet til Filipperne får vi en klar oppfordring til dette. Gjør også bruk av tre store «bud» som kan bringe vekst i gudsfrykt:

1. Erkjennelse: «Gud, du er en virkelig Gud. Du vet nøyaktig hva du gjør med meg. Det du gjør, er til mitt beste. Alt er vel.»

2. Godta hans ledelse: I det ligger det fred og hvile. «Nå vil jeg ikke lenger motsette meg eller avvise det du gjør i mitt liv. Du er den gode Gartner.»

3. Gå med på Kristi ordning i ditt liv; «Det er din mening at jeg skulle bære frukt. Under dine henders gode ledelse skal dette skje. Takk Jesus Kristus.»

Denne slags innstilling vil snu surmuling til lovprisning og klaging til takksigelse. Dette er nøkkelen til frigjørelse av Guds energi, den Hellige Ånd, slik at den kan flyte fyldig og fri gjennom vårt daglige liv. Han vil gjøre langt mer enn hva vi kan be om eller forestille oss.

 

TORNER

Klikk på bildet for å forstørre det.

Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det (Matt 13,7)

 

Den som ble sådd blant tornene, er den som hører ordet, men denne verdens bekymringer og rikdommens forførelse kveler ordet, og han blir uten frukt (Matt 13,22)

 Jord befengt med tornekratt er uproduktiv. Denne jorden med vekslende grunn og terreng, er nærmest for halvørken å regne. Palestina var kjent for en mangfoldig av variasjon når det gjaldt tornebusker, tistler og villrose-kratt. Mer enn 200 sorter uønskede typer ugress spredte seg utover dyrket land og tok opp konkurransen med de planter og vekster som med stor møye var blitt ført fram til vekst på åkrer og i hage. Det var et uendelig slit å få til en god hage og holde jorda fri for fremmede planter. Alltid er de illustrasjoner som er knyttet til hage- og gårdsbruk opptatt av det enorme problem som henger sammen med oppkomsten av disse lite uønskelige plantene. Dersom ens vingård var i ferd med å bli kvalt av klungerkjerr var det fåfengt å vente noen rekordavling av druer. Det var simpelthen snakk om enten det ene eller det andre. Klungerkjerr og villroser, torner og tistler, er vekster som har den ubehagelige evnen til å utbre seg og å innta et plantefelt, slik at avlingen kan bli fullstendig kvalt og ødelagt. Det kan faktisk resultere i ingen produksjon - ingen frukt.

Jorddyrkere i gammel tid hadde bare en måte å takle dette problemet på og det var en omstendelig kultivering av grunnen. Og dette var en nesten håpløs oppgave. Frø fra tistler kunne blåse med vinden kilometervis av gårde. Fugler som hadde spist bær fra ville kjerr og busker, kunne legge fra seg sine «visittkort» i en eller annen åker eller hage og på den måten bringe med seg fremmed frø. Ville dyr og, husdyr kunne føre med seg borrer og frø fra allslags ukrutt der de streifet omkring.

Så det fantes ikke noe slikt som en for alle tider ren hage. Det var utelukkende eierens stadige omsorg og stell som kunne garantere et vakkert og produktivt stykke jord. Men ofte, til tross for hans ivrigste innsats, vil likevel de inntrengende skadevekster finnes der og true avlingen.

Jesus sammenlignet noen av oss med denne ugressbefengte jord. Han erklærte ganske likefram at en slik hage rett og slett var ufruktbar. Han pekte på at noens liv nettopp er slik, så invadert av skadevekster at det ikke kan bli noen grøde å høste. Og noen ganger er det nettopp slik at det skyter opp ville planter i vårt livs hage; villvin og ukrutt. Andre ganger er det simpelthen ingen avling i det hele tatt. Det kan også være svak vekst og lunefull blomstring som gir mager, udelikat og innskrumpet frukt som resultat, dette fordi grunnen består av uproduktiv jord.

Det spørsmål vi derfor må stille oss er viktig og granskende: «Hva vokser det opp av mitt livs jordsmonn?» Sagt på en annen måte kan vi stille spørsmålet slik: «Hva er det som tar størst plass i livet mitt? Hva opptar det meste av min tid og min oppmerksomhet? Hva gir jeg førsteprioritet i det jeg velger? Hvilke frambringelser dominerer mitt livs produksjon? Hva blir resultatet av det liv jeg lever - verdiløst ugress, eller god frukt av evig verdi?»

 

Jesus har gjort det klart for oss er at det er tre typer ukrutt som kveler Herrens såkorn i våre hjerter:

1) Bekymring, uro, engstelse eller opptatthet i ens forhold til denne verden.

2) Verdens svikefullhet, rikdommens forførelse.

3) Begjær etter ting, materialismens forlokkelse.

 

På grunn av den intense konkurransen fra noen av disse påvirkninger kan våre liv komme til å oppvise total avlingssvikt. Guds ords gode såkorn som er innplantet i oss ved hans nådige Ånd, blir simpelthen ikke til noe. Den blir rett og slett kvalt gjennom en heftig og vedvarende konkurranse fra fremmede idealer. Slik som:

 

1) Bekymring, uro, engstelse eller opptatthet i ens forhold til denne verden

Som med død og med det å betale skatt, er det å ha bekymring og omsorg for livet noe en ikke kommer utenom. Vi bedrar oss selv om vi tror at Guds barn på en eller annen måte skulle være fritatt for det stress og den påkjenning som er felles for menneskeheten. De predikanter og lærere som bringer inn den tankegang at en kristens liv kan skjære klar av alle vanskeligheter, gjør oss alle en bjørnetjeneste. Det er ikke slik. Guds ord gjør det overbevisende klart at «mye vondt må den rettskafne lide.» (Salme 34:20). Vår Herre og Mester erklærte helt generelt: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33)

Hver og en av oss, uten unntak, får den oppgave å tilrettelegge tilværelsen på beste måte. Hvordan vårt liv enn måtte arte seg, er vi pålagt å arbeide med flid og av hjertet. Vi blir lært å ta vare på våre familier, og vi er bedt om å betale vår skatt og ivareta våre moralske forpliktelser som lovlydige borgere. Derav følger at livet stiller avgjorte krav til oss. Hvis vi ønsker å leve et allsidig, balansert og fruktbringende liv, må vi møte det ansvar som pålegges oss både fra Gud og fra menneskers side.

Hvordan skal vi holde stand mot å bli trukket inn i denne verdens anliggende i den grad at vi blir oppslukt og kvalt av dens villedende og nedbrytende filosofi eller dens ideologier? Jesus tok for seg dette dilemma i sin majestetiske Bergprekenen (Matt. 6). Her gir han våre tvilrådige hjerter den forsikring at vår himmelske Far kjenner til de behov og de fordringer livet bringer med seg. Han vet at vi trenger husly, mat og drikke og klær. Ettersom han sørger for fuglene og liljene på marken, tar han i like høy grad vare på sitt folk i denne verden.

Det problematiske ved dette er at vi lett fanges inn av bekymringer som presser på. Tror jeg virkelig at om jeg setter all min lit til min himmelske Far, så vil han sørge for meg? Hvordan står det til med mine prioriteringer i dette bildet? Er det som står i fokus for min oppmerksomhet, knyttet til dette med å skape meg mine livsvilkår ved eget strev eller ved å stole på Gud? Det hele er egentlig et spørsmål om prioritering. I det øyeblikk jeg bestemmer meg for å sette Kristus i sentrum for mitt liv, gi ham første prioritet, da er saken løst. Da er jeg ikke lenger tapt i engstelsens og bekymringenes ugress. Tilværelsens grunn er blitt renset for de forvirrende floker som kan oppstå i ens daglige liv. Nå er tiden inne til å produsere frukt for Gud, frukt av evig verdi.

Et annet aspekt som vi trenger å få kastet lys over hva angår verdens bekymringer, er tidsfaktoren. Jesus understreket sterkt at hver dag hadde sine vanskeligheter. «Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matt. 6:34) Vi makter ikke å bære gårsdagens eller morgendagens byrder gjennom dagen i dag. Jeg kan ikke tillate meg selv å «bære sorgen for i morgen.» Jeg kan ikke gå med på at dagens rene glede går til spille på grunn av de kommende dagers usikkerhet eller på grunn av tomheten og savnet etter det forgagne.

«Dette er dagen som Herren har arrangert for meg, jeg vil glede og fryde meg over den(Salme 118:24). Ved å leve slik, i sorgløs tillit til Guds velvillige omsorg, blir vår ånd befridd for det stress og den påkjenning som verdens bekymringer påfører en. På samme måte som en hage må ha stadig stell om den skal holdes ren for ugress, slik blir den daglige øvelse i å glede seg i tillit til Guds trofaste omsorg for oss, en sjelebefriende prosess. Når jeg lever på denne måten vil de truende ugress av engstelse, frykt og min opptatthet med denne verden, ganske enkelt visne vekk. Disse tingene vil ikke lenger dominere mine dager.

 

2) Verdens svikefullhet, rikdommens forførelse

Rikdom er i seg selv ikke noe galt. Den er ikke nødvendigvis av det onde. Det å ha overflod er ikke uten videre synd. Å ha høy inntekt er ikke noe ondt i og seg selv. Hvis det var slik, da ville Gud sikkert aldri ha skjenket rikdom til menn som Abraham, Josef, Salomo, Job eller Esekias, for ikke å nevne noen av vår moderne tids troshelter. Vanskeligheten ligger i vår holdning til rikdom. Hvordan blir den brukt? I hvilken hensikt er den blitt samlet? Til hvilke formål skal den benyttes?

For de flestes vedkommende ligger faren i rikdommens forførelse. Rikdommen har en egen evne til å fordreie våre tanker. Den har en tendens til å gjøre oss blinde for evige verdier, og den har også en lumsk evne til å styre våre avgjørelser. Etter sin natur vil rikdommen lett få oss til å stole på den istedenfor å sette vår lit til den Ene som gav oss evne mulighet til å samle den. Rikdommen kan på en besnærende måte suggerere oss til å tro at den alene kan skape sikkerhet og trygghet i våre liv. Sannheten er at det motsatte skjer. Mange svært rike mennesker har det slik at hvis de ikke er plaget av frykten for å miste sin rikdom, så er de opptatt av å øke den. Det er ikke nok å ha en bil - vi må ha to! Et hus er ikke nok. Vi trenger et sommerhus også. Det er ikke nok å ha en million kroner. To eller tre millioner er bedre. Nei, det er visst ingen ende å dette med å grafse til seg selv.

Verdens filosofi sier: «Hva kan jeg få ut av livet?» I skarp kontrast til dette er Jesu klare oppfatning som går ut på: «Gi det du har til menneskene omkring deg!». Å følge Kristus vil si å få renset ut av sin livs grunn det kvelende ugresset som forsøker å vikle seg om oss i vår søken etter rikdom for dens egen skyld. Enhver av våre egenskaper, evnen til å tenke, min arbeidskraft, dyktighet og midler til å skaffe til veie rikdom, alt dette kommer fra Gud som en gave til oss. Derfor må jeg i ydmykhet og enkelthet påta meg forvalterskapet over alt han betror meg. Jeg skal bruke det med varsomhet og visdom til å møte mine egne behov, og til gavmildt å komme andres behov i møte. Å bruke rikdom på denne måte er å være en fruktbar hage for Gud. Å benytte den på annen måte er å tillate at et verdslig livssyn, min tenkning og min livsstil blir kvalt av et gudløst samfunns krasse handelsånd. Slik vil jeg etter hvert miste min sjel, og den store Gartner vil ikke finne noen frukt.

Det er få kvinner og menn Gud kan overlate stor rikdom til. Altfor ofte går det til hodet på folk. De vet ikke hvordan de skal behandle det de er betrodd. Men de som kan forvalte rikdommen, de kan via den skape rikelig med frukt for Herren. Slik frukt bærer de som kler de nakne, som metter de sultne, som gjør syke mennesker friske skaper utdannelsesmuligheter for de uvitende, bringer godt nytt til de fortapte, oppmuntring til de mismodige og som leger de å som er påført en lidende verden. «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre gjorde dere mot meg.» (Matt. 25:40).

  

3) Begjær etter ting, materialismens forlokkelse

Jesus sa like ut: «men denne verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lystene etter alt annet kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt» (Mark 4,19)

Matrealistiske ting er i seg selv verken av det onde eller ikke-ønskelige. Det er begjæret etter rikdom som så ofte tar oppmerksomheten bort fra det mer bestående, guddommelige verdier i livet. Jesus sier: "Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod." (Luk 12,15)

Den vestlige sivilisasjonen er ikke lenger basert på de store sannheter i Guds ord. Det er rett og slett ikke god tone lenger å si: «Vi setter vår lit til Gud.» Snarere har dagens samfunn skiftet over til de to pilarer som heter industriens produktivitet og folks kjøpekraft. Aldri tidligere har noen sivilisasjon brukt sin forstand, sin styrke og sin genialitet til å finne opp, produsere og markedsføre en slik mengde ting som i våre dager. Det er uendelige kolonner av innretninger, påfunn og storslagne tilbud i de svære forretningene våre, en slik overdådig ekstravaganse, endeløse rekker av matvarer, klær, møbler, jernvarer, tekstiler og andre artikler som flyter ut i en stadig strøm fra våre fabrikker. Egentlig så har vi ikke behov for ti tusen forskjellige artikler for at livet skal få innhold og verdighet eller for å gjøre hjemmene lykkelige. Men vår kultur er ikke tilfreds med å la oss få være i fred med en enkel livsstil. Dag og natt skriker massemedia, internett, magasiner, aviser, bøker, oppslagstavler og reklamebrosjyrer mot oss at vi må kjøpe dette, strebe etter ditt og skaffe datt, bli eier av et eller annet osv. Et aldri hvilende press er midlet som brukes, og det brukes både på en frekk og vulgær måte eller i en mer smiskende og lur form, for å få oss til å anskaffe oss mer enn vi trenger. De som er født og oppvokst i en slik kultur, er selvfølgelig fullstendig tilpasset den. De aksepterer denne brautende livsstil, bygget opp omkring ting, som om den var den beste i verden.

I samspill med dette er selvfølgelig også vårt kredittsystem. Det tillater at en person, uten å eie noen som helst annet enn navnet sitt på et stykke papir, kan skaffe seg nesten hva som helst. Fra skotøy til bil, du kan kjøpe alt hva ditt hjerte begjærer, selv om skulle sette deg i slik gjeld at det vil ta oss tyve år å bli kvitt.

Resultatet av alt dette vi skaffer oss i livet, er at de fleste av oss er håpløst hypnotisert av materialismens forlokkelse. Ikke nok med at vi er totalt trollbundet av tingenes trylleri, vi blir også innfanget og oppslukt av de vanskeligheter som er forbundet med å få gjelden ut av verden. Og som om dette ikke er nok, oppdager vi senere at alle disse tingene vi satte oss i gjeld for, i virkeligheten ikke bidrar med noe som helst til den totale sum av lykke men snarere viser seg å bli en ren hodepine for oss. Vi er slavebundet og lenket til en økonomi basert på en skremmende bruk-og-kast-mentalitet. Vår Herre sa uttrykkelig at det var den slags tilførsel av denne verdens ting som ville kvele hans ord i vårt livs hage. Er vi i ferd med å tillate at den falske filosofi, utviklet av et menneskestyrt samfunn, kveler den avling av varig verdi som Gud ved sin Ånd ønsker å skape i oss?

Gud skapte mennesket for sin egen skyld for at vi skulle være hans barn. Han skapte oss med den fantastiske evnen til ikke bare å kommunisere med ham, men også til å kjenne ham på en inderlig måte - evnen til å være hans kompanjong, dannet til likhet med hans bilde og karakter. Det er bare ved å gi min tilslutning til Kristi planer for mitt liv og min karakter at jeg vil oppdage at han alene, sitter inne med sannheten. Han alene rår over hemmeligheten til ro, styrke og stabilitet i et vinglete samfunn. Det er bare i møtet med denne utdriverkraften, som fins i den nyoppdagede hengivelsen for Ham, at materialismens forlokkelse kan tape sin makt over oss. Slik vil jordgrunnen i min hage bli renset for ugress, slik at han kan produsere sin egen gode frukt i meg.

 

GOD JORD

Klikk på bildet for å forstørre det.

Men noe annet falt i god jord og gav frukt: noe hundre foll, noe seksti og noe tretti (Matt 13,8)

 

Men den som tok imot såkorn i god jord, er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt og gir avkastning: én hundre foll, én seksti, én tretti. (Matt 13,23)

 I steil og dramatisk kontrast til disse tre typer av ufruktbar, uproduktiv jord, beskrev Jesus et stykke god jord. Han sa at når såkorn ble sådd i god jord, da ville det bli en grøderik hage full av frukt. I visse tilfeller kan avkastningen bli tretti, seksti eller endog hundre ganger det som ble sådd. Dette var genuin produktivitet, og det var en avkastning som hagedyrkeren egentlig hadde ventet som resultat av sitt arbeid.

Det er viktig å være oppmerksom på at steinet jord, ugress befengt grunn og land som lå nedtråkket ble regnet som uproduktivt. Den slags jord var simpelthen ubrukelig til å frembringe en naturlig avling av rette beskaffenhet. Det var ikke spørsmål om å være litt eller delvis fruktbar. Her var det ingenting. Det var tapt jordgrunn. Ingen avling. Bare samvittighetsfullt arbeid og kjærlig omsorg fra en flittig eiers side kunne forandre på denne situasjon. Det krevde kolossalt slit med innsats fra menneskemateriell og jordbruksredskaper for å bryte opp hard grunn, renske opp i steinet jord, kultivere den og få ugresset vekk. De harde leirklumpene, stampet til betong under de tråkkende føttene, måtte pulveriseres av plog og harv og hakker. Den steinfylte grunnen måtte kjøres vekk for å skaffe plass til avlingen. Røtter og stubber av tornevekster måtte rykkes opp og ukruttet måtte kastes i haug og brennes slik at såkornet kunne slå rot og bli til frukt. Det var et enormt strev å omdanne et stykke vilt, udyrket land til god hagebruksjord. Selv den aller beste jord må først bli brutt opp før den kan bli vakker og god.

Fra naturens side er vi ikke «god jord». Men under vår hardhet og vranghet ser Herren mulighetene som skjuler seg i våre steinete sjeler. Han arbeider med oss i håp og kjærlighet. Ingen av oss er for vanskelige å takle for ham. Til tross for vår gjenstridighet og stolthet og våre forurensede sinn, kan han forvandle oss fra ødemark til en vannrik og blomstrende hage. Vi må ville at dette skjer. Det blir nemlig ikke slik av seg selv. Og det skjer ikke i løpet av en dag. Gravingen, opprenskingen og kultiveringen, vil kanskje synes oss å være den rene ødeleggelsen. Slik også med vår sjels disiplinering. Den synes også å være hard og smertefull. Men siden produseres det freds og rettferds frukt av Guds egen plantning i oss (se Hebr. 12:10,11).

Altfor mange av oss er i vårt kristne liv tilfreds med å forbli ødemark. Vi vil helst slippe unna det inngrep Guds gode hender ønsker å gjøre i våre liv. Faktisk er vi redde for at våre små liv skal bli vendt og snudd om, gjennom det dyptpløyende arbeid som Guds Ånd utfører. Vi viker tilbake for denne kuttingen og skjæringen og de dype spadestikk som Ordet utretter i oss og som tar sikte på å legge oss åpne for hans eget nærværs sollys. Vi foretrekker fortsatt å vare ugressbefengt grunn og steinet jord eller hardtrampet jordgrunn. Vi bedrar oss selv hvis vi tror at det kan komme noen god avling fra vår gamle, uforandrede karakter og fra disse legninger. Det kan simpelthen ikke skje. En kan rett og slett ikke høste druer på et jordstykke full av tisler, eller fiken fra et klungerkjerr. Den gode gartner behøver ikke engang gå dit for å se etter frukt der. Grunnen befinner seg i en ikke-avling-situasjon.

Jesus gav en svært spesifiserende beskrivelse av de åndelige sidene i produktive menneskers liv. Her skal vi bringe hans egne utsagn om slike produktive mennesker:

 

1. De er mennesker som bærer videre hans ord og alt det innebærer.

2. De er mennesker som tar imot og aksepterer ordet.

3. De er mennesker som i sitt liv, i kraft av Guds ord, produserer Åndens gode frukt i sin karakter, oppførsel og konversasjon.

 

Samvittighetsfullt vil vi nå undersøke hvert av disse kjennetegn for at vi skal forstå hva Jesus mente. Det første er å høre Ordet. Igjen og igjen gjentok han dette med at «dere har ører, men hører ikke.» Eller han angrep problemet fra en annen synsvinkel og hevdet at det å «høre» måtte knyttes sammen med et å «gjøre.» Det var ikke nok bare å få vite sannheten. Det er tre avgjorte og klart definerte skritt som henger sammen med dette å «høre» Guds ord. Disse må vi se nærmere på om vi skal bli effektive og fruktbærende. Her er de:

 

For det første så må jeg må erkjenne at det er Gud som taler. Hvis jeg ikke respekterer Ordet som guddommelig i sitt innhold, vil jeg rett og slett komme til å sette det på linje med andre ord, sagt av mennesker. Bare når jeg kommer til det punkt der jeg i fullt alvor legger avgjørende vekt på det Gud sier, vil dette bety en virkelig styrke i mitt liv.

Gud har valgt å meddele seg til meg som menneske på fire måter:

1.Gjennom det naturlige univers som omgir meg.

2.Gjennom sitt Ord, formidler av inspirerte mennesker som har

gjengitt det i menneskelig språk som jeg kan lese og forstå.

3.Gjennom Jesu Kristi person, ordet som ble kjøtt og framstod i menneskeutgave.

4.Gjennom ydmyke menn og kvinner som verdiges til å bo i den Hellige Ånds nærhet.

 

For det andre betyr det å høre Hans ord i sin dypeste grunn at jeg må møte det med interesse og grunde på Guds Ord. Jeg må gi akt på det. Jeg må sette til side alt annet som måtte legge beslag på mine tanker og vie udelt oppmerksomhet til Herren. Det er ikke nok å lytte bare halvveis til Gud. Han venter full og hel konsentrasjon omkring det han meddeler meg. Han vet at noe mindre enn det vil etterlate meg halvhjertet. Hvis jeg ikke har denne innstillingen, vil Guds ords såkorn rett og slett snappes vekk av fuglene. Jeg tror egentlig ikke det som sies. Dermed har det falt på steingrunn. Eller jeg er altfor bundet opp i andre gjøremål, slik at Ordet går meg hus forbi.

 

Det tredje skritt å ta når en hører Guds tale, er: jeg skal være lydig, og jeg skal skynde meg å gjøre det han ber meg om. Jeg gjør simpelthen det han ber meg om. Dette er tro i gjerning - troens lydighet. Dette er veien å gå om en vil bli god jord i Guds hage. Dette er å «høre» ordet og omsette det i handling. Dette er å la Herren så sine gode hensikters såkorn i den gode, varme og bearbeidede jord i min mottagelige og våkne sjel. Så vil såkornene spire fram. De unge plantene vil trives og vise livskraftig vekst. Det vil bli fruktproduksjon etter Guds ønske: en høst som behager ham og som har en velgjørende virkning på de som nyter godt av den.

Den andre slående karakteristikken av den gode jord er, ifølge Jesus, at den tok imot Ordet. Altfor ofte blir dette «ta imot» eller «godta» brukt i betydningen å få seg overrakt en presang. Men å ta imot, eller å godta, er i åndelig mening noe langt mer enn det vi ellers forstår ved disse ordene. Først av alt betyr det at jeg må være åpen, mottagelig og ansvarlig overfor Gud og hans ord. Det må ikke finnes verken ulyst eller motvilje i meg. Det betyr at mitt sinn, mine følelser, hele mitt gemytt og mitt åndelige liv må åpnes for Gud, at jeg må være en renset sædejord, istandsatt gjennom dyp og vedvarende påvirkning fra Guds gode Ånd, rede til å motta Hans ords såkorn.

Hvis jeg har et lukket sinn, med sterke personlige fordommer, med dypt rotfestet tvil og forutinntatte oppfatninger omkring de evige sannheter, da er det tydelig at jeg ikke er rede til å motta den guddommelige sannhet. Guds ord vil ikke bli til noe i meg. Det vil snappes opp av vantroens fugler, ødes hen på ulydighetens steingrunn, og det vil fortrenges av verdslighetens ugress.

Så det å motta Guds ord vil si at jeg ønsker det velkommen. Jeg må strekke meg etter det og ta det imot med iver, rede til i bokstavelig forstand å omsette det i mitt liv.

Dette er ikke en slags utsøkt filosofi tilrettelagt for et eller annet religiøst rituale en gang eller to i uka. Riktigere er det å si at dette levedyktige og livgivende ord må springe ut og bli liv i den gode jord som utgjøres av min daglige vandring med Kristus. Dette med å «motta» Guds ord er altså knyttet sammen med den anvendelse jeg gjør av det i hverdagen. Hele mitt livs grunn må være tilgjengelig for Ordet. I en god hage fins det ikke en flekk der grunnen fremdeles er full av stein. Det fins ikke det minste lille hjørne som ligger kvalt av ugress. Det fins ingen hardtrampet sti der ingenting kan gro. Hele arealet må dyrkes. Til slutt må alt som fins av jord, gjøres fruktbar.

Det vil ta tid å oppnå dette. Men det må gjøres. Guds Ånd er meget standhaftig her. Den gode Gartner vil ha det hele og fulle lederskap. Kristus kommer for å overta ethvert område som er gjort dyrkbart. Hvis vi i sannhet har mottatt det gode Ord, og Kristi liv vokser og trives i oss, da er det frukten av hans karakter og oppførsel som vil bli synlig for menneskene omkring oss. Den person som mottar, godtar og inviterer Kristus gjennom hans Ånd, til å komme inn i sitt liv, må nødvendigvis også anta ham som Herre i sitt liv og motta ham som hersker. Det er den levende Guds suverene Ånd som ved å innta våre liv, utfører det store verk å danne oss på nytt. Det er han som fornyer og gjenskaper oss. Han er fundamentet for vår gjenfødelse og vår helliggjørelse for Gud. Det er hans glede og tilfredsstillelse å danne oss til likhet med Jesus. Han, den gode Gartner, gjør det dype verk å produsere og reprodusere i våre liv den frukt og de kjennetegn som er karakteristisk for Kristus.

Det var til denne dyptpløyende prosess Jesus henviste da han omtalte det tredje aspektet ved den gode jord: «den bærer frukt.» Dette betyr at det finner sted en reproduksjon, en formering. Gud fordobler seg selv ved å framelske sine egne kjennetegn i mennesket. Gud er f.eks. kjent som en barmhjertig Gud. Følgene av dette er at barmhjertighet vil prege den mann eller kvinne i hvem Han bor og gjør sin gjerning.

Det er viktig å notere seg at også Gud selv kommer for å se om denne slags kjærlighet er blitt en del av vår karakter. Både for Gud og mennesker er det frukten som er hovedkriteriet på om vi er sanne kristne. Det er på dette grunnlag vi kan få praktisk bevis på om en person tror på Kristus og har mottatt ham både som frelser og Herre. Det må simpelthen finnes noen likhet med Kristus tydeliggjort i våre liv som bevis på at Gud virker i oss. Det er på dette grunnlag et skeptisk innstilt samfunn ofte dømmer kirken som hyklersk. Folk ser etter karaktertrekk og en livsførsel som svarer til det gudebilde vi forfekter. Hvis de kristne mangler disse kjennetegn vil verden helt naturlig og med god grunn påstå at kirkegjengere av det slaget er uekte og falske. Det var av den grunn vår Herre var så skarp i sin fordømmelse av de skriftlærde, fariseerne og saddukeerne, i hans samtid. De gav utseende av å være så gudfryktige. Likevel var de innvendig fulle av falskhet, grådighet og hovmod. Deres liv var et skinnliv. De var ikke god jord. Det fantes ingen godhetens frukt hos dem. Jesus gjorde det helt klart for Nikodemus, den gudelige fariseeren: «Du må simpelthen fødes på ny - bli omgjort og omarbeidet.»

Men før vi gjør dette, er det viktig å understreke her at den ene, store og helt nødvendige ingrediens, som i Guds hender kan gjøre den gode jord produktiv, det er lydighet. I vårt slappe, nærmest lovløse og udisiplinerte samfunn, er det ikke populært å ta opp et emne som lydighet. De fleste foretrekker å gjøre sine egne ting, leve sitt eget liv, gå sine egne veier. Dette er selvisk egennytte på sitt verste. En slik væremåte er fullstendig fatal i forhold til dette med å bære frukt. Det er en oppskrift for ufruktbarhet som gir trøstesløshet og fortvilelse som resultat. Legg merke til at Guds Ånd bare gis til dem som er lydige.

«……….og det er også Den Hellige Ånd som Gud har gitt til dem som lyder Ham."( Apg 5,32)

 

Han vil ikke ta inn og bo der hvor det er opprør og motstand mot hans Kongelige nærvær.

Hvis vi virkelig elsker Kristus og elsker Gud, da vil vi ikke bare prøve på, men alvorlig bestemme oss for, å gjennomføre hans vilje med oss. Les Joh. 14 og 15 for å få stadfestet dette.

Fem minutter med ubetinget lydighet mot Gud på ethvert punkt vil produsere mer åndelig frukt i vårt liv en fem år med teologisk og dogmatisk diskusjon som bare ender opp med rent fjas omkring sannheten.

Jo større områder av min lydighets grunn han finner og kan bringe under kultivering, jo større vil avlingen bli. Som følge av den gode Gartners enorme dyktighet, og min ydmyke og hjertelige tilslutning til hans arbeide i meg, kan det bli en overveldende høst av guddommelig frukt.

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

27.03 | 16:17

Ja, halleluja!

...
27.03 | 09:07

Derek Prince, et opphav av Guds Ord og dens kraft. Fryder meg

...
11.09 | 12:12

TV Visjon Norge har den i en nyere utgave.

...
07.09 | 23:11

Svar til Synøve på spørsmål om sangen: Takk for Golgata
Uten å ha kontrollert om fakta enda eg mener å huske sangen er skrevet av: Wiggo Abrahamsen som bor på Karmøy.
kan gi en tilbakemelding siden.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE