Søndagsskole for voksne

Dikt side 2

NYE KOSTER
av Øivind Fragell

At nye koster feier best,

Det gjelder både fogd dog prest,
Ja, folk i alle soner.
Selv i Guds egen fårefold
en gir seg gleden helt i vold
for nye hyrdetoner.

Da tar en søndagssmilet på,
og møter fram fra hus og krå,
for nå skal folket feste.
Og ånden er så vag og mild,
og alle kan, og alle vil
det aller, aller beste.

Det passer liksom ikke inn
å sitte med et kritisk sinn
i slike høytidsstunder.
Forsvunnet er hver protestant,
og alle tar for visst og sant
at mannen er et under.

Ja, selv de enkle, vante ord
blir herrekost på nådens bord,
for dem som er til stede.
Forunderlig er alt som skjer,
og tørken kommer aldri mer,
nei, alt er lutter glede.

Kan hende det er ironi
et beger vin med malurt i,
men lytt dog til moralen:
Alt nytt blir gammelt om en stund,
og mannen intet særlig funn
og heller ikke talen.

Et nytent håp, en liten rus,
fornyer ingen i Guds hus,
og ingenting å hedre.
Mon håpet fikk fornyet kraft,
med nye bust på gamle skaft?
Jeg tror at det var bedre.

KORSFEST
av Øivind Fragell

Han talte alltid sanne ord,

og edelt var motivet.
Han kalte andre venn og bror,
og ofret hele livet.
Men slekten ropte frekt: Korsfest!
Og løgnens ord fikk råde.
De ropte, fariseer og prest.
og ingen viste nåde.

Skal alltid løgnen holde stand.
og sannheten korsfestes.
Den sanne være smertens mann,
og verden alltid gjestes
av urettferdighetens nød
 og undertryktes tårer?
Skal hatet volde andres død,
og vise kalles dårer . . .

Korsfest, korsfest all løgn og strid,
før vold til retterstedet.
Og la oss få en liten tid
da sannheten er fredet!
Legg korset på den onde lyst,
og tornekron det stolte.
Stikk sverdet i det falskes bryst,
som sorg og nød forvoldte.

DE STILLE I LANDET
av Øivind Fragell

Det finnes forskjellige typer,

mennesket er ulikt i legning og ånd.
Ingen forstår hvorfor enkelte kryper,
mens andre er frigjort fra hemning og bånd.


Enkelte er som den brusende bølge,
andre helst smyger seg varsomt av sted.
Ingen kan høre at de er i følge,
en kan bare se de er med.

De kalles de stille i landet,
og har liksom egen verdi.
Du ser ingen krusning på vannet,
og ei hva som skjules der i.

Jeg vet jo at enkelte nevner
at slike har dypeste grunn,
og skjulte og herlige evner,
ja endog et nedgravet pund.

Og jeg skal så gjerne erkjenne
at titt fant en skatter på bunn.
Den stilleste eide kan hende
en skatt som var rent som et funn.

Men ikke er alle som tier,
så stille til hverdag og fest.
Da vet de så godt hva de sier,
og er da som mennesker flest.

Du møter den stille bak disken,
men salvet med kjøpmannens glød.
De lovsynger kjøttet og fisken,
og vitner om kaker og brød.

Og når det er syklubb med kaffe,
da våkner den tause til dåd.
Ja, når man en bystubb skal skaffe,
da er det bestandig en råd.

Der drøfter en hatter og moter,
og alt som er elsket og kjært.
Og sorger som skatter og kvoter,
en deler så familiært.

En trives så vel blant den lystige hop,
og ingen er stille i landet.
En deltar så gjerne i latter og rop,
og nå er det bølger på vannet.

Men straks en er innenfor tempelets dør,
da kalles en lite frimodig.
Og bålet som brant, blir til rykende glør,
en er ikke lenger så frodig.

Men tittelen trøster og svaler ens sinn,
en smiler så fromt til sin granne.
Hos oss slipper ikke formaningen inn,
vi er blant de stille i landet. . .

DE STORE
av Øivind Fragell

Slektenes vel og ve,

folkenes tarv og lykke
står og faller med
alt som vil løfte og trykke . . .
Ingenting spirer og vekser
der hvor det finnes komplekser.

Mangt skaper slike åk,
fribåren sønn blir slave.
Angsten og fryktens språk
tyner talent og gave.
Angsten for gamle former,
redsel for nye normer.

Den er så full av trinn,
vår sosiale stige.
Den som vil være fin,
opp mot dens tupp må hige.
Å, hvilket trist kapittel,
kampen om rang og tittel.

Tanken om liten og stor,
det er en tanke som dreper.
Uretten rundt på vår jord,
skyldes de gale begreper,
slike som står der og stenger
hjelpen som folkene trenger.

Storhet er misforstått,
ja, den er feil fortolket.
Landet hvor stort er godt,
se det er tynt befolket.
Stille de ydet det store . . .
skjulte det gode de gjorde.

Storhet i sinnets ånd,
sjelslivets adelsmerke.
Åpen og utstrakt hånd,
slik er de sanne, sterke.
Storhetens vardevakter,
opptrer i tjenerdrakter . . .

ON A CHURCH DOOR IN GERMANY THERE IS WRITTEN

Ukjent dikter

You call me Master but don't ask questions.
You call me light but don't look for me.
You call me the way, but don't follow it.
You call me life, but don't long for it.

You call me wisdom, but obay me not.
You call me Goodness, but does not love me.
You call me Riches and Abundance, but desire noting of me.
You call me Eternal, but seek me not.
 
You call me noble, but serve me not.
You call me mercy, but you dont set your trust in me.
You call me Almighty, but honour me not.
Therfor If I Jugde You, Blame Me Not.

FORTELL ALT TIL JESUS
av Annbjørg Tjørhom

Fortell ham alt!

Du eier jo en Fader som gjerne hjelpe vil i smått og stort.
Han som for Jesu skyld din synd forlater,

vil ingen hjelpeløse vise bort.

Fortell ham alt!
Det meget bedre høres enn du kan føle i din fattigdom.
Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres,

det høres klart i himlens helligdom.

Fortell ham alt!
De skynder seg i himlen med hjelp

til dem som tigger her på jord.
De ser så godt her ned i folkevrimlen,

og kjenner nøye stedet hvor du bor.

Fortell ham alt!
Å, nevn din svake side,

fortell ham synden med det navn den bær!
De onde ånder vil i lyset lide,

de trives bare der hvor mørket er.

Fortell ham alt,
det tunge og det svære,

Som du i tanken venter på din vei!
Den tyngste byrde som du prøver bære,

er den du selv på forhånd lager deg.

Fortell ham alt,
så er det ei ditt eget,

da har han det i sine hender tatt!
For ham er aldri noen ting for meget,

som seg ved kraftens høyre hånd har satt.

INGEN BØNN ER BEDT FORGJEVES
av Trygve Bjerkrheim

Ingen bønn er bedt forgjeves
når i Jesu navn du ber.
Han som skuer ned på jorden,
hjertets trang og lengsel ser.
Hver en gang i bønn du banker,
springer opp en lukket dør, -
selv om du på svar må vente.
Herren ennå under gjør.
 
Be, så skal du få, sa Jesus.
Gud er rik, hans miskunn stor.
Uten å bebreide gir han,
gjerne og med milde ord.
Be om vern, og be om visdom,
langt mer verdt enn jordens gull!
Be om mer av åndens frukter.
kjærligheten underfull.
 
Mer enn alt vi her kan fatte, -
langt ut over vår forstand, -
når med bønnens hånd vi banker,
Herren gjøre vil og kan.
Å, så bruk den gyldne nøkkel,
be, og bli så ikke trett!
Sine barn han vil miskunne,
hjelpe dem til deres rett.
 
Livets småting, og de store, -
bring det fram for ham i bønn!
Dine løndomsfulle lengsler,
nevn dem alle for Guds sønn!
Han vet best hva barnet gagner,
gir deg det du trenger til.
Kraft til livets bratte bakker
han så gjerne gi deg vil.

 

 

 

HER GIKK DE UNDER STOR FORAKT 

Her gikk de under stor forakt,
men se dem nu i deres prakt,
for tronen stå, med kronen på,
i himlens prestedrakt.


 Da er jeg frelst, da er jeg fri,
da har jeg vunnet fram,
da er min strid med ett forbi,
da er jeg i mitt hjem.


Det hjem min frelser lovet har,
hver den som korset med ham bar.
Guds paradis, vårt rette hjem,
det nye Jerusalem.

LA, JESUS, NÅ DITT LYS OPPRINNE

(Kilde:http://www.ekris.net/dgev/bnn/divbnn/1uke/kvlds1uke.htm)

La, Jesus, nå ditt lys opprinne
i meg, så jeg som lysets barn,
ei lader meg av verden blinde
og snares inn i Satans garn.
La kjødets lyst i meg utdø,
lær meg å se, alt kjød er hø!

Nyeste kommentarer

27.03 | 14:17

Ja, halleluja!

27.03 | 07:07

Derek Prince, et opphav av Guds Ord og dens kraft. Fryder meg

11.09 | 10:12

TV Visjon Norge har den i en nyere utgave.

07.09 | 21:11

Svar til Synøve på spørsmål om sangen: Takk for Golgata Uten å ha kontroll...